Vi har en jobb å gjøre

Anoreksi er en alvorlig tilstand hos barn og unge som kan føre til behov for langvarig behandling, og gi stor belastning for familien.

Jeg vil takke Tonje Bjerve Sund for at hun deler sine erfaringer som mor til en datter med anoreksi her på Ytring. Det er tøft å lese og gjør sterkt inntrykk. Hennes historie viser at det fortsatt er for store variasjoner og at for mange ikke får hjelp tidlig nok.

Jeg har også fått med meg innlegget hennes på LinkedIn der hun henvender seg til meg og Helse- og omsorgsdepartementet og sier at vi trenger å snakke. Det vil jeg gjerne. Jeg vil gjerne høre mer om hennes opplevelser og hva hun mener vi kan gjøre bedre.

I kronikken kommer Bjerve Sund med flere konkrete forslag, blant annet å øke kompetansen om sykdommen og hvilken hjelp som trengs. Det er jeg enig i, og derfor har vi nylig etablert en nasjonal kompetansetjeneste som skal sikre at helsepersonell over hele landet får oppdatert kunnskap.

Målet er at pasienter skal møte fagfolk som har god kompetanse om spiseforstyrrelser, enten de får behandling poliklinisk eller på døgnavdeling.

Det er ingen tvil om at barn og unge med anoreksi har behov for rask, koordinert og faglig god behandling. Samtidig må vi gjøre det vi kan for å forebygge at spiseforstyrrelser oppstår.

Regjeringen arbeider på flere områder for å styrke behandling og forebygging av spiseforstyrrelser, men historien Bjerve Sund formidler viser at vi enda har en jobb å gjøre.

Familiebasert behandling er en anbefalt metode for behandling av barn og unge med spiseforstyrrelser, og for å styrke foreldrenes kompetanse på å hjelpe barnet sitt med å overvinne sykdommen.

Foreldre skal først og fremst være foreldre og ikke helsepersonell. Samtidig må helsetjenesten sørge for god støtte og rådgivning, slik at foreldre kan ivareta den krevende rollen som foreldre til et barn med alvorlig sykdom.

Jeg har stor forståelse for at det å ha et barn som ikke spiser og går ned i vekt er svært krevende for de pårørende. Foreldre må involveres, men de skal ikke stå alene. De skal få støtte og tett oppfølging.

Helsedirektoratet har en nasjonal retningslinje for behandling av spiseforstyrrelser hvor det er anbefalt å prøve andre metoder om ikke familiebasert behandling fører frem.

Tjenestene våre tar spiseforstyrrelser på alvor. Vi satser på tidlig oppdagelse og forebygging, blant annet med midler til lavterskeltiltak og en egen kompetansepakke for dem som jobber med barn og unge ute i kommunene.

Skolehelsetjeneste, fastlegene og psykisk helsetilbud i kommunene har en nøkkelrolle i arbeidet med å forebygge spiseforstyrrelser.

Barn og unge som har utviklet en alvorlig spiseforstyrrelse vil ha behov for både somatisk helsehjelp og behandling i psykisk helsevern. Det krever kompetanse på tvers av fagområder og godt samarbeid på sykehusene.

Bjerve Sunds historie er et godt eksempel på at helsetjenestene våre i dag ikke henger godt nok sammen. For mange pasienter og pårørende føler seg som kasteballer i systemet. Det må vi gjøre noe med, og nettopp på grunn av slike historier har vi satt i gang arbeid med en helsereform.

Anoreksi en sykdom det kan ta lang tid å behandle. Som samfunn må vi klare å gi bedre helhetlig oppfølging, støtte og behandling. Vi skal fortsette arbeidet med å styrke forebygging, kunnskap og behandlingskapasitet for barn og unge med spiseforstyrrelser.

Det ser jeg frem til å snakke mer med Bjerve Sund om.