Vi har ingen leger å miste på SUS

DEBATT: Legemangelen ved Stavanger universitetssjukehus er ikke bare et spørsmål om tall. Bak statistikken skjuler det seg en virkelighet der helt avgjørende spesialistfunksjoner står i fare. Vi har ingen lege å miste.

Bildet viser André Puntervold Pereira (32), en LIS-lege som har sagt opp ved SUS. Foto: Jarle Aasland

Vi takker Espen Olsen for et grundig og tallfestet innlegg om legeflukt. Vår hensikt er ikke å trekke tallene i tvil, men å utdype historien bak dem – og forklare hvorfor situasjonen i dag er annerledes enn da rapporten fra 2004 ble skrevet.
Vi tør fortsatt å hevde at Stavanger universitetssjukehus står i en krise. Vi har ingen lege å miste. Sykehuset har over 1000 leger ansatt – om lag to tredeler spesialister og én tredjedel leger i spesialisering – men dette er et dynamisk tall. Naturlig turnover, som rotasjon i spesialiseringsløp eller overgang til pensjon, er ikke inkludert i våre tall – og heller ikke i sammenlignbare tall fra HUS.

En sårbar virkelighet

Bak de store tallene skjuler det seg en sårbar virkelighet. Selv om det totalt er rundt 1000 leger på SUS, er det for eksempel bare seks overleger som selvstendig kan fjerne en blodpropp fra hjernen ved hjerneslag. Fem kardiologer kan blokke ut blodårer rundt hjertet ved akutt hjerteinfarkt. Seks ortopeder kan selvstendig sette inn hofteprotese. Ni overleger kan behandle ekstremt premature barn eller nyfødte med alvorlig surstoffmangel. Listen kunne vært gjort langt lengre. Når én eller flere av disse slutter, må andre dekke det akutte behovet – men ingen kan jobbe ubegrenset.
De akutte, livstruende tilstandene får selvsagt høyest prioritet, slik det skal være. Men disse spesialistene har også mange andre oppgaver: planlagte konsultasjoner, utredninger, operasjoner og oppfølging av kronisk syke pasienter. Når bemanningen bare akkurat dekker de akutte behovene, settes alt dette på vent. Da vokser helsekøene – og fristbruddene. Skal vi vente med å reagere til også de akutte tilbudene svekkes alvorlig – eller i verste fall forsvinner?

Veiledning må vike

En annen kritisk oppgave for overlegene er faglig utvikling og veiledning av leger i spesialisering (LIS). For å bli spesialist må man ha relevant klinisk erfaring, supervisjon, kurs og et visst antall prosedyrer under veiledning. En tredjedel av våre LIS-leger har jobbet over seks år ved SUS, men mange kommer likevel ikke i mål med spesialiseringen – fordi de ikke får nok operasjoner, prosedyrer, kurs eller veiledning. Når bemanningen er marginal, må kursdeltakelse og læringsmål vike for akutte behov. Overlegene som skulle veilede, er opptatt med andre, presserende oppgaver.
I tillegg ser vi at mange utlyste stillinger står tomme fordi LIS-leger ikke søker. Det har ført til at sykehuset i økende grad ansetter medisinstudenter med lisens eller leger som venter på LIS1-tjeneste. Men hvem skal veilede dem og sikre et trygt og faglig forsvarlig læringsmiljø?
Derfor står vi fast ved budskapet: SUS har ingen lege å miste. Vi deler samtidig Espen Olsens syn på at arbeidsvilkårene må diskuteres grundig – og det er en diskusjon vi i Legeforeningen ønsker hjertelig velkommen.