Vi har råd til verdens vakreste kunstsilo, men ikke til barna våre?

Samme år mottok bygget også Premio Arquitectura Española, i tillegg til Kristiansand kommunes byggepris i 2024. Dette er anerkjennelser byen med rette kan være stolt av.

Men midt i begeistringen melder det seg et ubehagelig spørsmål: Hva hjelper det å bli kåret til verdens vakreste museum, når vi samtidig ikke klarer å gi barna våre tilgang til kulturtilbudene som skal fylle kunstsiloen med liv, kreativitet og fremtid?

Over 200 barn står i dag på venteliste til kulturskolen Knuden. Over 200 barn som ønsker å lære, skape og uttrykke seg. Dette er ikke bare tall i en statistikk. Det er barn med forventninger, interesser og drømmer.

Min datter er en av dem. Hun har ventet i to år på plass. To år i et barns liv er lenge. Det er tid som påvirker motivasjon, selvfølelse og troen på at det man brenner for, faktisk har en plass. For et barn oppleves ikke venting som administrasjon. Det oppleves som å bli satt til side.

I 2. klasse fikk hun sitt første møte med kulturskolen gjennom prosjektet SESAM på sin lokale skole. Barna skulle få utforske kunst og kreativitet. En fantastisk idé og en viktig introduksjon til kulturskolens tilbud. Likevel var det ikke plass til henne.

Mens SESAM-timene foregikk, fortsatte hverdagen på SFO parallelt for de som ikke fikk plass.

Noen barn ble invitert inn i skaperglede og fellesskap. Andre ble stående igjen utenfor.

Min datter var en av dem som måtte stå på utsiden. Ikke fordi hun manglet interesse eller motivasjon, men fordi kapasiteten allerede var sprengt.

Skillet mellom henne og fellesskapet var ikke bare følelsesmessig. Det var fysisk.

Et kaldt stort vindu.

Hun kunne se inn gjennom vinduene på Wilds Minne. Se fellesskapet hun så gjerne ville være en del av. Se andre barn få oppleve det hun selv drømte om. Latteren, aktiviteten og skapergleden som utspilte seg bare noen meter unna.

Så nær, og likevel fullstendig utilgjengelig.

Vi søkte igjen, både til visuell kunst og teatergruppen. Heller ikke denne gangen kom hun inn.

Da jeg tok kontakt med fagansvarlig for visuell kunst ved Knuden – Kristiansand kulturskole, fikk jeg et ærlig og ryddig svar: Begrensningene handler ikke om mangel på rom eller verksteder. De handler om økonomi. Kulturskolen har kapasitet i lokalene, men mangler midler til å ansette flere lærere.

Over 200 barn står altså på venteliste, ikke fordi man mangler plass, men fordi vi mangler prioritering.

Dette er min datters historie.

Det finnes minst 199 til.

Samtidig diskuterer vi ungdomskriminalitet og utenforskap. Vi spør hvorfor unge mennesker henger i sentrum, hvorfor så mange samles på McDonald’s kveld etter kveld. Men hvor tidlig setter vi egentlig inn tiltakene vi vet virker?

Vi vet at kulturtilbud handler om langt mer enn fritidsaktiviteter. Det handler om mestring, tilhørighet, fellesskap, identitet og trygghet. Det handler om å gi barn og unge arenaer der de opplever å høre til og utvikle seg.

Likevel får vi høre at det ikke finnes økonomi til flere lærere.

Kontrasten er vanskelig å forstå. Vi investerer i monumentale bygg, i arkitektur i verdensklasse og i prestisjeprosjekter som gir internasjonal oppmerksomhet. Men hva er et prisvinnende museum uten barn og unge som får mulighet til å oppleve, lære og skape?

Hva slags signal sender vi når vi har råd til fasader, men ikke til innhold? Til bygg, men ikke til mennesker?

Ja, det finnes ledige plasser i andre bydeler. I praksis betyr det økt transport, mer logistikk og en hverdag mange familier ikke klarer å få til å gå opp. Barn lever i nærmiljøene sine. De ønsker å delta sammen med venner, med dem de går på skole med og deler hverdagen med.

Forebygging skjer ikke i festtaler.

Den skjer i budsjetter, prioriteringer og konkrete valg.

Å la barn vente i to år på et kulturtilbud er ikke tidlig innsats. Det er sen respons på et behov vi vet er avgjørende.

Så jeg spør vår kjære ordfører:

Hvor ble det av satsingen på barna og de unge i Kristiansand, Mathias Bernander?