Vi importerer billig fra Kina, men det kan fort bli dyrt

Kina har kontroll på store deler produksjonen av grunnleggende materialer som er helt sentrale i fly, raketter og annet militært utstyr.

Er det trygt for oss?

Grunnstoff som karbon, jern og oksygen er naturens byggesteiner. Nå er de sannsynligvis verdt mer enn noen gang tidligere i historien.

Totalt kjenner vi til 118 grunnstoff, oversikten fremstilles i det periodiske system.

Noen av grunnstoffene er spesielt viktige innen teknologi som vårt moderne samfunn er helt avhengig av – som datamaskiner og batterier.

Slike stoffer kaller vi kritiske grunnstoffer, eller kritiske materialer. Og ny teknologi inneholder stadig flere grunnstoff i ulike konstellasjoner.

Utviklingen av bedre og mer avanserte materialer er ofte selve driveren for at ny teknologi blir til.

De siste 15-20 årene er stadig flere kritiske materialer underlagt kontrollen til én stor aktør – nemlig Kina.

Kritiske materialer står plutselig øverst på agendaen når store avtaler skal forhandles. Det er først nå i det siste det begynner å gå opp for oss at det får store negative konsekvenser for tilgang på teknologi, arbeidsplasser og verdensfreden når én aktør har kontroll over markedet.

Gjennom strategiske og langsiktige valg, massiv støtte til forskning og ikke minst en veldig aktiv industripolitikk, har Kina over de siste tiårene gradvis tatt over mer av verdikjeden fra utvinning, prosessering og produksjon av kritiske materialer og teknologi.

Det grelleste eksempelet de fleste har hørt om, er kanskje de såkalt sjeldne jordartene. De sjeldne jordartene er egentlig ikke så fryktelig sjeldne, men utvinningen og raffinering skjer i dag nesten utelukkende i Kina.

Ta for eksempel grunnstoffet samarium, som det er cirka 23 kilogram av i hvert kampfly av typen F35.

Samarium tåler høy temperatur og belastning over tid. Derfor er det et essensielt grunnstoff i hele den vestlige forsvarsindustrien.

Det produseres cirka 700 tonn samarium på verdensbasis, samtlige tonn i Kina. I april kunne The New York  Times rapportere at Kina innførte eksportforbud både for samarium og magneter laget med det grunnstoffet.

Eksportforbudet gjelder også en del andre kritiske grunnstoff som brukes til å lage rakettmotorer, missiler og andre avanserte teknologier. Eksempler er gadolinium, terbium, dysprosium, lutetium, scandium og yttrium.

I USA lot ikke reaksjonene vente på seg. Det blir nå heftig investert i å bygge opp alternative råvarekilder, og ikke minst prøve å få til avtaler med Kina.

Man kan jo si at Kina sitter med ganske gode kort på hånden når de skal gjøre avtaler med Donald Trump, i motsetning til visse andre.

For at grunnstoffet aluminium skal få nødvendig styrke i for eksempel skips- eller flyskrog, må vi blande inn en god del magnesium. Magnesium regnes derfor som et kritisk grunnstoff, for det er helt essensielt for lettmetaller og energiteknologier for det grønne skiftet og innen forsvarssektoren.

Du gjetter kanskje hvem som produserer mest magnesium? Over 90 prosent av all magnesiumproduksjon i verden skjer i Kina.

Eller hva med batterier. I tillegg til grunnstoffer som litium, nikkel og kobolt, så består også et litium-ion batteri av store deler grafitt. Over 90 prosent av denne grafitten produseres i dag i Kina, og dominansen vokser.

Listen er lang, og dekker nesten hele det periodiske system. Det begynner å bli en enorm sikkerhetspolitisk risiko. Så hva kan vi gjøre med det?

På samme måte som vi balanserer ulike hensyn når vi regulerer daglivarebransjen – pris, tilbud, selvberging – bør vi også i større grad gjøre dette for andre bransjer som har kritisk betydning for vår felles velferd.

Vi kan samarbeide med våre strategiske partnere for å bygge verdikjeder der vi tar vår del av ansvaret der vi har best forutsetninger.

Et eksempel er den europeiske «Critical Raw material Act». Den har som mål at en aktør ikke skal kunne produsere mer enn 65 prosent av et kritisk råmaterial eller produkt.

At vi bygger opp egne verdikjeder, betyr ikke nødvendigvis at vi må åpne mange flere gruver. Men vi må jobbe strategisk med tilgang på kritiske materialer fra et bredere spekter av aktører, akkurat som vi gjør det med mat. Det må også jobbes mer med resirkulering og gjenbruk. Og ikke minst må vi få på plass mulige erstatninger for de kritiske materialene.