Vi må ha en nyansert vurdering av Russland som trussel mot Norge

Russlands president Vladimir Putin deltok mandag i en kransenedleggelse ved Den ukjente soldats grav nær Kreml-muren i Moskva under den nasjonale markeringen av «Fedrelandets forsvarer-dag». Foto: Maxim Shipenkov, AP/NTB

Forsker Julie Wilhelmsen på Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi) svarer på kronikk i Aftenposten.

Fredag 20. februar publiserte Aftenposten en kronikk av professor Håkon Lunde Saxi på Forsvarets høgskole. Der bruker han i stor grad undertegnedes uttalelser om russlandstrusselen – slik de rammes inn av Saxi selv – for å argumentere for at det er viktig å stå sammen om vurdering av denne trusselen, slik at ikke støtten til forsvarsløftet svekkes.

I samme slengen får han – nok en gang – plassert professor Tormod Heier på Forsvarets høgskole og undertegnede sammen som diskrediterte kunnskapsformidlere, selv om vi ofte målbærer veldig forskjellige analyser. Det får så være.

Mitt hovedanliggende er å presisere hvorfor jeg fortsatt reiser kritiske spørsmål om hvordan russlandstrusselen vurderes og fremstilles i Norge og Europa, og hvorfor jeg ikke tror det er i Norges interesse at debatten om hva slags trussel Russland utgjør overfor Europa, legges død.

Jeg er enig med Saxi i at dette ikke er akademiske øvelser. Det er nettopp vår alles sikkerhet som står på spill. Derfor må det være rom for ulike deler av Kunnskaps-Norge til å ytre sine vurderinger, ut fra sine ulike faglige ståsteder.

Flere forskere trodde ikke det skulle bli krig

Jeg har ingen problemer med å innrømme at jeg ikke trodde Kreml skulle utløse en full krig med sin militære oppbygning langs grensen til Ukraina i februar 2022. Det var en lignende russisk militær oppbygning langs denne grensen våren 2021, som ikke ble videreført i et angrep. Jeg tolket den som et diplomatisk pressmiddel for å få USA og Nato til å bremse sitt engasjement i Ukraina.

Jeg delte denne vurderingen med de fleste andre russlandsforskere, også i andre land. Vi trodde ikke Putin-regimet ville sette i gang et så risikabelt krigsprosjekt og la ikke nok vekt på regimets nye imperialistiske visjon for Russland. Når det er innrømmet, nok en gang, kan jeg se av mine forelesningsnotater at jeg helt siden Russlands annektering av Krym i 2014 advarte om at dersom den såkalt «nye kalde krigen» skulle bli varm igjen, måtte det bli i Ukraina.

Men er det da viktig, slik Saxi foreslår, at vurderinger av russlandstrusselen overfor Europa i dag fra dem som ikke forutså angrepskrigen i 2022, ikke skal tillegges vekt? Det tviler jeg på.

Jeg synes det er merkelig for samfunnsforskere å uttale seg som om prediksjon er det vi først og fremst kvalifiserer oss til med våre professorater, og å diskvalifisere dem som sies å ha «tatt feil» i slike prediksjoner i neste runde. Spesielt når det vi nå skal vurdere, er intensjonen til et Russland som i fire år har stått i en krig de ikke vinner og overfor en helt annen motpart enn Ukraina, nemlig Nato-land.

Saxi maler med bred pensel og sier at jeg stiller spørsmål ved om trusselen «mot Europa faktisk er reell», og at jeg «forsikrer om at Moskva ikke planlegger en større konflikt». Jeg har ikke gjort noen av delene.

Jeg er opptatt av hvor og hva slags trussel Russland kan tenkes å utgjøre mot Europa, og på spørsmål har jeg svart at jeg ikke tror Kreml i dag søker å utvide Ukraina-krigen inn i storkrig med Nato-land.

Russland har unngått å eskalere situasjoner

Min slutning er trukket på basis av hvordan Russland har unngått å eskalere situasjoner i Ukraina-krigen som kunne føre til en direkte konfrontasjon med Nato-land. Jeg legger også vekt på Kremls uttalte visjoner for Russland, som er i stadig endring. I dem risses Ukraina inn som en del av deres nye sivilisatoriske prosjekt, og russisktalende grupper sies å måtte «beskyttes» av russisk styre.

Utenom deler av de tre baltiske stater har ingen Nato-land betydelig russisktalende befolkning. Det har derimot land som Kasakhstan. Hva visjonen for Russland kan bli i fremtiden, er en annen sak, men for øyeblikket er ikke andre europeiske Nato-land del av denne visjonen.

Det er ingen grunn til ikke å være nyansert i vår vurdering av Russland som trussel mot Norge. Norge har vært utsatt for en del hybride trusler fra Russlands side, men det er et stort skritt fra dette til å gi inntrykk av at Russland ønsker å gå til krig mot Nato-land. Så vidt jeg husker, var norske myndigheter interessert i å lage dette skillet da det oppsto en rekke grensekrenkelser av Nato-lands luftrom i fjor høst.

Mens danske myndigheter omtalte dette som «russisk hybridkrig», omtalte norske det som «hybride trusler». Dersom forsvar eller etterretningstjeneste nå har informasjon bare de har tilgang til, og som avslører russisk intensjon og evne til å gå til krig mot Europa, synes jeg de igjen skal legge det frem. Men jeg skjønner ikke hvordan de er i stand til å slutte opp om russisk intensjon i fremtiden. De hevder jo, som Saxi, at angrepet sannsynligvis ikke kommer nå.

Mitt viktigste anliggende

Dessuten, og her kommer vi til mitt viktigste anliggende: Krig utløses ikke nødvendigvis bare når en part har offensive hensikter og setter dem ut i livet (annen verdenskrig). Den kan også utløses ved at flere parter ruster til forsvar og samtidig tolker motpartenes rustning som forberedelse til angrep. Da kan selv små hendelser utløse en krig ingen egentlig ville ha (første verdenskrig).

I opptrappingen av denne tragiske interaksjonen er det springende punktet problemet med å tolke intensjon. Motpartene bestemmer ikke over hverandres tolkninger – av både handlinger og ord.

Å heve stemmen fra øverste forsvarstopp om russlandstrusselen mot Europa kan virke samlende i Norge og mobilisere befolkningen bak støtte til forsvarsløftet. Samtidig sender det også et signal som skal tolkes på den andre siden av grensen. Slik Europa tolker Russlands intensjoner som offensive, uavhengig av hva Kreml måtte si, tolker også Kreml Nato-lands, selv om de sier de ikke ønsker en krig.

Gitt Kremls nærmest konspiratoriske skepsis til Natos intensjoner er det viktig å sørge for å signalisere at Nato-land kommer til å forsvare seg, men at de ikke har offensive intensjoner.

Kan bli mindre sikkerhet for alle

Det er ingen grunn til ikke å ha flere alternative analyser og kvalifiserte gjetninger om hva som skaper økt spenning, og hva som eventuelt utløser en ny krig i Europa. Vi må kunne vurdere om høye rop om at «russerne kommer» bidrar inn i en spiral av økende mistro og mulighet for mistolkning som kan utløse krig og gi oss alle, inkludert russerne, mindre sikkerhet.

Støtte til forsvarsløftet – som også gis av meg – bør være underbygget av en opplyst offentlig debatt og reflekterte og nyanserte vurderinger.

Dessuten: Det er ikke bra at Forsvarets egne menn føler de må beskytte et unyansert bilde av russlandstrusselen.

Kunnskaps-Norge, definert som den opplyste offentlighet, er i stand til å gjøre sine egne vurderinger basert på flere analyser og scenarioer. De må ikke skremmes inn i støtte til forsvarsløftet via forenklede fremstillinger og holdes borte fra refleksjonen rundt hvordan vi skal unngå en enda større krig enn den Ukraina lider under.