Vi må ikke ro for ofte!

NASJONAL-RO-MANTIKK: Når nordmenn setter seg ned og ror, handler det ikke bare om fotball. Ritualet gir en enkel, fysisk måte å uttrykke nasjonalt fellesskap på, skriver Mads Skauge og Arve Hjelseth. Bildet er tatt på Karl Johan etter Norges VM-seier mot Elfenbenkysten. Foto: Terje Bendiksby / NTB

Når hele Norge setter seg ned og ror, feirer vi ikke bare landslaget. Vi feirer følelsen av å være et fellesskap. Men ritualet virker bare så lenge det er enkelt, frivillig og ikke brukes opp.

«Norge er endret for alltid», sier Erling Braut Haaland.

Gater, torg, stadioner, fjell, jagerfly, golfbaner, arbeidsplasser, barnehager, sykehjem, rådhus, Stortinget og Slottsplassen har fått én ting til felles: Der roes det.

Hva er ritualet uttrykk for, hvorfor fungerer det, og hva kan true det?

Hva ritualer gjør med oss

Ritualer er symbolske handlinger som knytter oss sammen. Å tenne lys for noen, gi blomster, skåle, håndhilse, fyre raketter og pynte juletreet kan tolkes som samfunnslivets rollespill.

Det som binder oss sammen, har også med sosial identitet å gjøre: Vi søker fellesskap som passer til hvem vi forstår oss som, og hvor vi hører til. Samtidig bidrar fellesskapet til å forme vår selvforståelse. Identiteten har ulike lag som aktualiseres i ulike situasjoner. Vi tilhører en bygd eller bydel, en by, et fylke, en region og en nasjon. Fotballfolk sympatiserer gjerne med sin lokale klubb, samtidig som de støtter den beste klubben i regionen. Og de støtter landslaget.

Ritualers betydning for identitet er analysert i mer enn hundre år, særlig i studier av religiøse fellesskap. Sosiologene har et vanskelig ord for det som kan oppstå: kollektiv effervesens. Det betyr en boblende felles beruselse som ikke kan oppleves alene, bare sammen med andre.

Jakten på rusen gjør at folk drar på konsert fremfor å høre på musikk alene, på stadion eller på puben for å se en kamp – eller deltar i menighetsliv fremfor å praktisere religion individuelt. Fellesskap skapes i fellesskap.

Derfor virker roingen

Roingen innfrir flere av forutsetningene for et vellykket ritual. Utgangspunktet er en fysisk samling av likesinnede. Feststemte deltagere med et felles mål om å dyrke nasjonalt fellesskap samles fysisk, og både deltagere og tilskuere signaliserer identitet ved hjelp av drakter, flagg, skjerf og vikinghjelmer.

Roingen er inviterende: Fremmede oppfordres til å delta og ritualet skaper et opplevd fellesskap med folk man ikke kjenner. Ritualet gir dessuten et sosialt påskudd: Det blir lettere å snakke med fremmede når alle gjør det samme.

Roingen er også gjenkjennbar: Det ligner ikke så mye på andre ritualer at folk blir usikre på hva som er i emning, selv om viking-referansen og den gradvis raskere ropingen ligner islendingenes «vikingklapp» fra EM i 2016, som i sin tur var inspirert av blant andre skotske Motherwell og franske Lens. Ingen tviler på hva som skal skje når norske fans setter seg ned. Og er man i tvil, er det likevel en enkel sak å bli med; man skjønner fort hvordan det skal gjøres.

Roingen er dessuten inkluderende: Ritualet må være enkelt nok til at mange nok faktisk kan delta. Hvis du kan sitte og har armer, kan du ro.

Til sist kommer roingen «nedenfra»: Supporterne har skapt den selv, ikke «ovenfra» av en sponsor eller arrangør.

Når alt dette er på plass – en fysisk samling av likesinnede, og en inviterende, gjenkjennbar og inkluderende situasjon initiert «nedenfra» – har ritualet potensial for spredning.

Når alle plutselig blir med

Spredningsgraden kan være uforutsigbar, fordi folk i de fleste sosiale situasjoner har ulik terskel for hvor mange andre som må delta før de selv deltar. Det gjelder både demonstrasjonstog, det å ta ordet i en forsamling og det å hengi seg til sang eller dans.

De fleste har relativt høy terskel for å kaste seg ut i slike kollektive handlinger. Men når nok andre allerede er i gang, faller terskelen raskt. De første roerne trekker nølerne med seg. Slik kan et ritual enten kollapse – eller eksplodere – i løpet av sekunder.

Nå som roingen er blitt så populær, slenger mange seg med fra start, i tillit til at de ikke blir sittende alene. Dermed kan de som nøler og har høyere terskel, raskt rekrutteres. Roerne med lav terskel kan dermed rekruttere tusenvis på et blunk. Syretesten kom i begynnelsen av mesterskapet, da ritualet ennå var på vei til å sette seg.

Hvis en energigivende situasjon når et visst nivå av kollektiv bevissthet, produseres en beruselse som har fellesskap som årsak og virkning: Den oppstår ikke uten fellesskapet, samtidig som fellesskapet forsterkes av den emosjonelle rusen. I prosessen blir objekter til symboler som tilbes og feires.

Slik kan ritualet brukes opp

Hva kan true ro-ritualets popularitet? Vi må ikke ro for ofte. Ritualers spredning har nemlig også å gjøre med selvforsterkende kjedereaksjoner: Vellykkede ritualer gjentas fordi de gir energi. Men hvis roingen gjentas til det kjedsommelige, blir den hverdagslig. Hvis man sang nasjonalsangen daglig eller gikk rundt juletreet ukentlig, endres ritualets mening.

Hverdagslivets ritualer er viktige, men neppe egnet til å fremkalle gåsehud. Folk deltar mer halvhjertet, eller de nekter, hvis ritualet oppleves som tvungent. Fremfor å få energi brukes energi på å late som eller avstå.

Roingen kan også fremstå som klein hvis den tas opp i feil sammenheng. Roingen på Stortinget var på grensen, men fungerte fordi den kunne tolkes som en integrert del av den kollektive begeistringen VM har skapt. En tredje måte ritualet kan trues på, er hvis kommersielle aktører utnytter det for å assosiere seg med fenomenet.

Vi feirer oss selv

Roingen er et uttrykk for behovet for fellesskap. Det gjelder også fotballen, ikke minst i Norge, der de som følger landslaget har ventet på store øyeblikk i 28 år. At roingen tar av må derfor også forstås i lys av at vi er ekstra gira når vi først har noe å samles om.

Religionssosiologene ville sagt at når vi tilber guder, tilber vi først og fremst vårt eget fellesskap. Slik er det også når vi ror. Det er ikke bare landslaget vi feirer, men følelsen av å høre til i et nasjonalt fellesskap.

Vi ror – og blir ett folk.