Vi må lære oss å leve med og verdsette hjorten

I 1970 ble det felt vel 750 elg i Agderfylkene, og tallet ble seksdoblet fram til 1990, da det ble felt 4500 elg. Den kraftige bestandsveksten skyldtes flere forhold. Rettet avskyting ble innført, og førte til at yngre dyr ble felt under jakt og produksjonsevnen økte – i bankspråk ble renta langt høyre på kapitalen i skogen. Omlegging i skogbruket med større flater ga mer elgmat, og ikke minst ble det årlig tatt ut langt færre dyr under jakt enn det ble produsert.

Viltmyndighetene her sør erkjente rundt 1990 at kvaliteten på både elgens sommerbeite, og på elgen sjøl, hadde falt dramatisk under denne enorme bestandsveksten. Vi måtte ta alvorlige grep for snarest å få verdens tetteste elgbestand ned på et bærekraftig nivå. Forhåpentligvis er den der nå, men dessverre uten at dyra blir større eller mer produktive. 1171 elg ble felt i Agder sist høst, om lag en fjerdedel av i toppårene.

Jeg var med å innføre jegerregistreringen «Sett elg» i gamle Vest-Agder i 1984, og med en egen rubrikk «Totalt observert hjort» på samme skjemaet. Kun 7 hjort ble innmeldt sett i løpet av elgjakta i fylket det året, og bare voksne hanndyr. Slik virker stort sett spredning hos pattedyr, ved at hunnene etablerer seg rundt mødrene, og gutta legger ut på lengre turer før de slår seg til ro. Det er effektivt både i forhold til spredning til nye områder, og til å forebygge innavl.

Midt på 1980-tallet ble det åpnet for jakt på hjort i noen utvalgte kommuner i Agder, før de andre kom etter hvert. Sjøl minnes jeg en ung hjortebukk som ble felt på naboposten min øst i kommunen i 2001, som den første felte hjorten i Kristiansand. Hjorten får kun en kalv hvert år, i motsetning til elgen, som gjerne får to om elgkua er i godt hold og gammel nok. Hjorten er som villreinen utviklet i stabile leveområder, mens elg og rådyr er tilpasset landskap der både stormfellinger og skogbranner åpner for plutselig stor tilgang på mat og påfølgende raske bestandsvekst.

Til tross for at hjorten kun får en kalv årlig, har hjortebestandene hatt en eventyrlig vekst i Agder, og sist høst ble hele 1818 hjort felt i Agder. Det er mer enn 600 flere felte hjort enn elg.

Hvorfor disse bestandsendringene, og fortrenger hjorten elgen?

Allerede for 40 år siden så vi at elgen ble større og raskere produktiv innover i Agder enn ute ved kysten. Vi tilskrev det den gang at et mer kupert terreng innover Agder gjorde at vegetasjonen tilbød en lengre beitesesong. Men så har nyere forskning fortalt oss at elgen i tillegg er et kuldedyr. Elgens utviklingshistorie i nordlige boreale barskoger forteller om et dyr tilpasset kulde og mye snø. Sjøl under 30 effektive kalde grader bruker ikke elgen energi på å holde kroppstemperaturen oppe. Men når vintertemperaturen blir mildere enn 5 kuldegrader eller sommertemperaturen overstiger 15 grader varme, ja da sliter elgen med varmestress og mistrivsel. Da kan dyra søke seg inn i gammel barskog for nedkjøling, sjøl om mattilbudet her er dårlig. Med stadig mildere og kortere vintre, samt varmere somre, framstår elgen som en åpenbar klima-taper.

Hjorten har derimot en utviklingshistorie, eller evolusjon, fra langt mildere sørlige forhold. For femti år siden var det på Vestlandet hjorten stort sett hadde tilhold. Her er bestandene stedvis svært tette også i dag, men i tillegg har hjorten spredd seg over hele Sør-Norge, og til og med i Nordland fylke ble det felt vel 40 hjort sist høst.

Hjorten er en typisk bakkebeiter, med mye gras og urter på menyen. Når den tidlige groen nå melder seg på innmarka, kan hjorten ofte være å se på jordene. Men siden hjorten, i motsetning til elgen, er mest aktiv om natta, er det når lyset går og kommer vi gjerne ser den. Elgen er en typisk grovfor-eter som beiter høyere i vegetasjonen og busker og kvist utgjør mye av menyen. I en periode på høsten går begge arter på lyng, særlig blåbærlyng, men noen egentlig konkurranse blir det først ved tette bestander. Aggresjon og aktiv fortrengning mellom elg og hjort er det sett lite av. Men med utviklingen av klimaet vårt og kortere og mindre snørike vintre oppleves hjorten som en klar klima-vinner.

De ubesvarte spørsmålene om dyrehelse

Mens det som allerede er skrevet over er godt faglig dokumentert, er spørsmålene mange når det gjelder dyrehelse, og da særlig elgens. Økt temperatur og en lengre sommer kan også øke belastningen fra parasitter og sykdommer. Flåttbårne sjukdommer har fått en helt annen oppmerksomhet og betydning i dag enn for noen tiår tilbake, og får trolig langt bedre vilkår med klimautviklingen. Anaplasmose, eller sjodogg, er kjent og fryktet bakteriell sjukdom for saueholdet og overføres med flått, og det stilles spørsmål om hvor stor betydning den har også på hjortevilt. Elgen har ikke en lang historikk med samspill med disse plagene, slik hjorten og rådyr i større grad har. Dette kan gjøre elgen mer sårbar helsemessig, og en rekke innmeldte mistenkelige døde elg i Agder vekker bekymring, uten at klare sammenhenger så langt er dokumentert.

Konklusjoner

Våre ledende fagfolk er nokså klare på at elgen vil få stadig dårligere kår i Agder. Dette fordi den er mer utsatt for varmestress, og at dens beiteplanter sannsynligvis også påvirkes mest negativt av klimaendringene. Hjorten profiterer på et varmere klima, fordi snø og kulde bli stadig mindre utfordrende. Fagfolkene tror elgen er mer sårbar for smittepress av nye parasitter og sjukdommer, særlig grunnet sin nordlige utvikling uten disse.’

Vi må nok leve med dårligere kår for «skogens konge», og lære oss å leve med og verdsette hjorten. Men samtidig sørge for at vi nytter snart 40 år gammel lærdom fra elgforvaltningen vår, og unngår de ikke-bærekraftige tettheter av hjort, som deler av Vestlandet sliter med i dag!