Vi må slutte å selge trening på billigsalg!

DEBATT: Kanskje det er på tide at vi som jobber i treningsbransjen, spør oss selv: Hvorfor er vi så ivrige etter å selge verdien vår billigst mulig?

Hvis treningssentre skal tas på alvor som en del av løsningen på folkehelsekrisen, må vi først ta oss selv på alvor. Det betyr å slutte å selge oss selv billig. Foto: Shutterstock

Januar er her, og treningsbransjen er igjen i full gang med å selge seg selv på billigsalg. «2 for 1» og «Tren for en slikk og ingenting 6 måneder» er helt vanlig, spesielt på denne tiden av året. Nå er det nemlig viktig å utnytte muligheten med alle som sitter og venter på å komme i gang med nyttårsforsettet sitt, og som helst vil endre livet og helsa til en billig penge.

Kanskje jeg er hårsår, men det provoserer meg å se hvordan vi gang på gang undergraver vår egen verdi med evige kampanjer, dumpingpriser og «bli medlem for nesten ingenting». Vi oppfører oss ikke som en del av løsningen på en folkehelsekrise – men som et lavprisprodukt uten selvtillit. Dumpingen av priser er i tillegg et solid spark i skinnleggen på de trofaste medlemmene vi har hatt i mange år. De medlemmene som betaler full pris, og som aldri har blitt rammet av, eller ventet på, en kampanje.

Trening er ikke luksusgode

Dette skjer samtidig som fysisk inaktivitet koster det norske samfunnet titalls milliarder kroner hvert eneste år i form av sykdom, sykefravær og uførhet. Trening er ikke et luksusgode. Det er et av de mest dokumenterte, effektive og billigste forebyggende helsetiltakene vi har. Likevel kommuniserer vi motsatt budskap: at trening er noe som skal være billig, midlertidig og lett å erstatte.

Når treningssentre konkurrerer på pris fremfor kvalitet, oppfølging og langsiktighet, mister vi ikke bare inntekter – vi mister legitimitet. Vi lærer kundene våre at trening ikke er verdt å prioritere, at det er greit å melde seg ut, og at verdien først og fremst ligger i rabatten, ikke i helseeffekten. Det er dårlig for bransjen. Og det er dårlig for samfunnet.

Dette er ikke synsing eller bransjepolitikk. Fysisk inaktivitet koster Norge enorme summer hvert år – i behandling, sykefravær og uførhet. Samtidig vet vi at regelmessig trening og fysisk aktivitet reduserer risikoen for over 30 livsstilssykdommer (!) – blant annet hjerte- og karsykdommer, diabetes type 2, muskel- og skjelettplager og psykiske lidelser. Effekten av trening er godt dokumentert, billig sammenlignet med behandling, og uten bivirkninger.

Vi forteller at vi ikke er viktige

Likevel velger treningsbransjen å kommunisere som om dette er et rent forbruksgode. Noe man tester i januar, dropper i februar og erstatter i mars. Når vi priser medlemskap lavere enn en passe fuktig tur på byen, forteller vi folk at dette ikke er viktig. Ikke verdifullt. Ikke noe man trenger å prioritere.

Problemet er ikke at folk mangler motivasjon. Problemet er at vi som bransje mangler ryggrad. Vi har akseptert en logikk der høy gjennomtrekk er normalen, der frafall er kalkulert inn i forretningsmodellen, og der suksess måles i antall kampanjer fremfor antall mennesker som faktisk lykkes med å endre livsstil. Jeg blir flau.

Treningssentre kunne vært en av våre viktigste folkehelsearenaer. Et sted der mennesker får struktur, oppfølging og fellesskap. I stedet oppfører vi oss som om vi selger billig julepynt i januar, et strømabonnement eller et impulskjøp – noe som alltid kan bli litt billigere hvis kunden bare venter lenge nok.

Ingen forventer at fastleger skal dumpe prisene for å få flere pasienter. Ingen ber fysioterapeuter kjøre «to for én»-kampanjer i januar. Likevel forventes det av treningssentre – til tross for at vi jobber med noe av det samme: forebygging, helse og funksjon.

Vil vi bli tatt på alvor?

Kanskje er problemet nettopp det: at vi selv har vært med på å definere trening som livsstil og luksus, i stedet for som helse og samfunnsansvar.

Hvis treningssentre skal tas på alvor som en del av løsningen på folkehelsekrisen, må vi først ta oss selv på alvor. Det betyr å slutte å selge oss selv billig.

Trening er ikke et tilbud vi må be om unnskyldning for. Det er en investering. I mennesker, i arbeidsliv og i samfunnsøkonomi. Det er på tide at treningsbransjen begynner å oppføre seg deretter.

Jeg håper å se en endring. Jeg håper å se en treningsbransje som jobber sammen, der kvaliteten vi leverer faktisk rettferdiggjør prisen vi tar. En bransje som når ut til flere, ikke gjennom rabatter, men gjennom kompetanse, trygghet og ekte menneskemøter – og som dermed kan gjøre en enda større forskjell i samfunnet.

Det forutsetter at vi ansetter folk med faglig tyngde og medmenneskelige egenskaper. Og det må vi tørre og ta betalt for.