Vi må tørre å diskutere

3 days ago 8

Inkludering krever mer enn nye begreper – vi må tørre å diskutere de reelle hindringene.

Både Onar Aanestad og Øystein Spjelkavik skriver engasjerte kronikker om arbeidsliv og utenforskap. De peker på viktige utfordringer, men etterlater et spørsmål som fortsatt står ubesvart: Hva er det egentlig som hindrer arbeidslivet i å inkludere flere – når vi vet at mange både kan og vil jobbe?

Det finnes ikke ett enkelt svar. Det handler om helse, kompetanse, organisering, tilrettelegging og holdninger. Men én faktor går igjen i møte med arbeidsgivere: økonomisk risiko.

I dagens system kan bedrifter sitte igjen med store kostnader dersom en ansatt har hyppige eller lengre sykefravær. For mange virksomheter – særlig små og mellomstore – er dette en reell barriere, uavhengig av gode intensjoner.

Samtidig vet vi at tilrettelegging, teknologi og hjelpemidler gjør det mulig for langt flere å jobbe enn tidligere. Mange som tidligere ble vurdert som «for svake» kan i dag levere fullt ut – hvis de får riktig støtte. Men dette hjelper lite dersom arbeidsgiver fortsatt må bære risikoen alene.

Derfor trenger vi en politisk diskusjon om hvordan vi fordeler ansvar og kostnader. Her er tre forslag som bør utredes:

1. La uføretrygden følge personen inn i arbeidslivet. Trygden kan gå til arbeidsgiver som kompensasjon for risiko, mens arbeidstakeren får ordinær lønn og betaler ordinær skatt.

2. Innfør en nasjonal ordning for risikodeling ved sykefravær. En modell der staten tar en større del av kostnadene for ansatte med dokumentert behov for tilrettelegging, vil gjøre det mulig for flere bedrifter å ansette.

3. Gi arbeidsgivere økonomiske insentiver for dokumentert tilrettelegging. Når bedrifter investerer i hjelpemidler, fleksible arbeidsformer eller mentorordninger, bør det lønne seg – ikke straffe seg.

Dette er ikke ferdige svar, men forslag som kan bringe debatten videre. For utfordringen er ikke at folk ikke vil jobbe. Utfordringen er at systemet ikke alltid gjør det mulig å slippe dem til.

Skal vi få flere i arbeid, må vi tørre å diskutere hvordan vi gjør det mulig for arbeidsgivere å ansette, ikke bare hvordan vi ønsker at arbeidslivet skal være.