Vi må tørre å snakke om døden

De fleste av oss har opplevd det, eller kommer til å gjøre det. Likevel snakker vi nesten aldri om døden. Vi snakker om været, om skole, om helgeplaner og fotballkamper. Men døden, kanskje det mest menneskelige vi alle har til felles, blir ofte et stille tema ingen vil snakke om. Hvorfor er det slik?

Døden er noe vi alle vet vil komme en dag. Likevel later vi ofte som den ikke finnes. Når noen dør, blir vi usikre. Vi vet ikke hva vi skal si. Vi blir stille, redde for å gjøre noe verre. Men sannheten er at stillheten ofte gjør alt tyngre. Ifølge psykologer og sorgforskere er det å sette ord på døden avgjørende for å bearbeide tap, fordi sorg ikke forsvinner av å bli ignorert, men legger seg under overflaten. Hege Hansen, helsefagarbeider ved Fredrikstad korttidssenter, understreker dette når hun sier at døden både er fin og trist, «Men ekstra trist er det å se at mange velger å ikke sitte med sine kjære når livet ebber ut». Sorg forsvinner ikke av å bli ignorert. Den gjemmer seg, og kommer ofte sterkere tilbake.

Jeg har selv opplevd hvor vanskelig dette kan være, faktisk to ganger. Da farfaren min døde, mitt forbilde, føltes det som om hele livet stoppet opp.

Jeg mistet motivasjon, og alt ble tungt. Ikke bare fordi han var borte, men fordi ingen våget å spørre hvordan jeg hadde det, og jeg selv ikke våget å be om hjelp.

Jeg har også opplevd en annen type sorg. Da en nær venn tok sitt eget liv, føltes det som om hele verden stoppet. Det var ikke bare tapet av ham, men stillheten etterpå som var verst. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle sette ord på det jeg følte, og jeg visste ikke hvem jeg skulle spørre om hjelp. Jeg gikk med alt alene, og det gjorde sorgen enda tyngre. Det fikk meg til å forstå hvor viktig det er å tørre å snakke om døden, selv når det gjør vondt og selv når vi ikke har alle svarene.

Sorgen gjør vondt. Vi mister ikke bare en person, men ofte mister vi også en del av oss selv. Det kan føles som tiden står stille mens verden går videre. Men midt i mørket finnes det også lys. Forskning viser at det å gråte kan ha flere fordeler for både vårt følelsesliv og relasjoner. Ifølge psykologspesialister kan det å la tårene renne gjøre at vi faktisk føler oss bedre etterpå, fordi det hjelper oss å være mer i kontakt med det som er viktig for oss og gir andre muligheten til å møte oss med empati og støtte. Dette kan skape dypere relasjoner og gjøre at vi ikke står alene med sorgen.

Sorgen er også et bevis på kjærlighet. Vi sørger fordi vi har elsket. Fordi noen betydde noe for oss. Det er vakkert i seg selv. Noen ganger kan en sang, en lukt eller et bilde få tårene frem og det er helt greit. Tårer er ikke en svakhet. De er kroppens språk når ordene ikke strekker til, og de kan være en måte å gi rom for følelsene våre på, i en tid som kan være veldig vanskelig.

Så hvorfor må vi tørre å snakke om døden? Fordi det gjør sorgen lettere å bære. Fordi ingen skal måtte føle seg alene i tapet sitt. Fordi døden er en del av livet, og livet blir lettere når vi deler det, spesielt de vanskelige delene. Neste gang noen sier at de har mistet noen, kanskje vi ikke skal spørre: «Går det bra?» Kanskje vi heller skal si: «Vil du fortelle om dem?» For noen ganger er det akkurat det vi trenger. Å få snakke. Å bli lyttet til.

Hvis sorgen eller tankene blir for tunge å bære alene, finnes det hjelp. Du kan for eksempel kontakte Mental Helse Hjelpetelefonen (116 123), en gratis og døgnåpen tjeneste der du kan snakke anonymt med noen om død eller annet du trenger. Kirkens SOS (22 40 00 40) tilbyr også døgnåpen telefon og nettprat, uavhengig av livssyn og problemer. For unge finnes også Unghjelp.no, der man kan få støtte og noen å snakke med. Det viktigste er å huske at det alltid finnes noen som vil lytte, og at du aldri står alene i det du føler. Kanskje det viktigste vi kan gjøre for hverandre, er å bryte stillheten. Stillheten hjelper ingen, det gjør åpenhet.