Med Alfred Nobels testamente fra 1895 fikk Stortinget et ærefullt oppdrag: å kåre vinnerne av fredsprisen.
Nå er tiden inne for å finne partnere, land, som vil dele oppdraget med oss.
Eller gi beskjed til Sverige – til Nobelstiftelsen som forvalter Alfred Nobels formue og testamente – om at vi ikke makter oppgaven.
Lite er kjent om hvorfor Nobel pekte på Norge.
I 1895 var vi enda i union med Sverige, sto utenfor statenes maktspill og hadde ikke en selvstendig utenrikspolitikk.
Nobel kunne ikke vite at Norge, ti år etter at testamentet ble til, ville være en selvstendig stat med egne utenrikspolitiske interesser.
Og han kunne neppe forestille seg at en norsk regjering, med henvisning til nasjonale interesser, senere skulle nekte å møte tidligere fredsprisvinner Dalai Lama.
Enda fjernere må det ha vært å se for seg en situasjon der en amerikansk president insisterer på at han selv fortjener prisen, samtidig som han truer stater som ikke retter seg etter hans vilje.
Da Kina svarte på tildelingen til Liu Xiaobo med handelssanksjoner mot Norge, sa norske politikere at Kina ikke hadde forstått.
Vi kan gjenta til vi blir blå i ansiktet at det ikke er staten Norge som deler ut fredsprisen, men en uavhengig komité.
Problemet er ikke manglende forståelse – problemet er at denne uavhengigheten er begrenset.
aJa, det er dags!bNei, for noe tull!cUsikker
Komiteen er oppnevnt av Stortinget og vil til enhver tid være representativ for de rådende oppfatninger omkring fredsarbeid og internasjonal politikk i Stortinget.
Derfor hjelper det lite å renske Nobel-komiteen for aktive og tidligere politikere, slik Rødt foreslår, og erstatte dem med personer valgt på grunnlag av «faglige kvalifikasjoner».
Forestillingen om at samfunnsvitenskapen forvalter en nøytral og omforent fredskunnskap, er naiv.
Det illustreres godt ved komiteens nestleder, statsviter Asle Toje. Som akademiker er han gjennom sitt virke også en aktør i det politiske landskapet.
Et eventuelt forslag om opprykk til leder vil mest sannsynlig skape politisk strid.
Heller ikke det å hente inn utenlandske medlemmer løser problemet.
Så lenge det er Stortinget som oppnevner komiteen, må Norge vedkjenne seg sin tilknytning til prisen – og bære kostnadene ved å dele den ut.
Også prisutdelingsseremonien binder prisen opp mot Norge.
Det skjer i hovedstaden med det offisielle Norge samlet til fest.
I dette euforiske øyeblikk er det ingen protester mot formuleringen som når alle verdenshjørner:
«Norge deler ut Nobels fredspris».
Da Barack Obama kom for å motta prisen i 2009, sto utenriksminister Støre klar på Gardermoen.
I Nobelkomiteens bankett settes bordplasseringene tettest på prisvinneren av til kongefamilie, regjering og stortingspolitikere.
Les også: Ber Støre si nei til Trumps fredsråd
Press og sanksjoner Norge utsettes for i samband med kåringen av prisvinner skaper spekulasjoner: Lar komiteen lar seg påvirke?
Det er skadelig for prisens renommé.
Og når vi håndterer presset med distanse, fremstår det ynkelig og uverdig.
Det som var et ærefullt oppdrag er blitt mer av en byrde. Det påfører oss i like stor grad skam som prestisje.
Oppdraget har en slik karakter at det ikke bør bæres av én nasjon alene.
Prisen skal ha et universelt siktemål og ikke være begrenset av nasjonale eller regionale perspektiver og bindinger.
Og ingen enkeltstat bør stå alene i møte med det presset som uunngåelig følger.
En mulig løsning er å invitere flere nasjoner inn, stater som har undertegnet begge
menneskerettighetskonvensjonene, som respekterer internasjonal rett og anerkjenner de internasjonale domstolene.
Disse kan så bidra til å danne et råd bestående av parlamentariker som igjen oppnevner selve komiteen.
Prisutdelingen bør alternere mellom hovedstedene i «fredsprislandene».
Kanskje Oslo kan få æren hvert tiende år?
Hva hvis ingen vil være med?
Ja, da melder vi pass og sender oppdraget tilbake dit det kom fra:
Til Sverige.

3 hours ago
1




English (US)