«Vi oppfører oss som om naturen er et gammelt lager vi kan tømme uten konse­kvenser»

Det grønne skiftet er blitt litt som når et oljeselskap planter et tre på Instagram og kaller det naturforvaltning.

Vi har fått blå vekst. Grønn vekst. Bærekraftig vekst. Sirkulær vekst. Snart kommer vel beige vekst og glutenfri vekst også. Alt skal vokse. Hele tiden. På en planet som ikke vokser én centimeter.

Riksrevisjonen sier nå – med den forsiktige formuleringsevnen bare norske embetsverk behersker – at staten etter 25 år fortsatt ikke har klart å skaffe «tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag» om naturen vi bygger ned. Med andre ord: Vi river huset mens vi leter etter plantegningene.

Vi vet ikke hva vi ødelegger.

Vi vet ikke hvor mye som forsvinner.

Men vi vet at det haster å bygge mer, bruke opp og bli ferdig.

Det minner igjen litt om å sage av greina man sitter på – men med konsekvensutredning og god og lang PowerPoint-presentasjon som konkluderer med lønnsomhet og vekst, uansett!

For det er her vi er nå:

Fjell blir boligområder.

Kråkene kan jo bare finne seg annet sted å bo.

Fjordene blir avfallsplasser.

Vi ser jo ikke noe under vann.

Elver blir rør.

Myrer blir karbonregnskap.

Og urfolks eller villreinsområder omtales som «tilgjengelige arealer» for nok et vindmølle prosjekt

Alt selvfølgelig til det beste for folk og klimaet.

Man må beundre kreativiteten i språket. Før het det naturødeleggelse. Nå heter det «verdiskaping». Før kalte man det inngrep. Nå heter det «omstilling». Før ødela man natur for penger. Nå ødelegger man natur for grønne penger.

Er det dette som er fremskritt?

Og mens politikerne holder konferanser om bærekraft på hotell med flybuffet og sponsorvegg, står noen få mennesker igjen ute i regnet og prøver å redde bekker, myrer og sjøørretens gyteområder med spade og kaffe på termos.

Det er ganske underlig egentlig.

De som vil bevare livet på jorda er naive.

De som vil sprenge fjellet for å redde klimaet er visjonære.

Og hele tiden dette ordet:

Arbeidsplasser.

Som om enhver arbeidsplass automatisk er god bare den kommer med hjelm og refleksvest.

Ingen spør lenger:

Arbeidsplasser til hva?

For hvem?

Og på bekostning av hva?

Vi oppfører oss som om naturen er et gammelt lager vi kan tømme uten konsekvenser. Men naturen er ikke økonomien.

Naturen ER økonomien.

Det er bare vanskelig å forklare i et samfunn som tror all mat kommer fra Meny.

Kanskje det mest absurde er at vi allerede vet mye av løsningen.

Vi kunne restaurert natur.

Reparert elver.

Etterisolert bygg og spart mange terrawatt

Redusert forbruk.

Tatt vare på det vi allerede har.

Men det gir ikke samme overskrifter som «gigafabrikk», «hydrogenklynge», «oppdrettsmilliardær», «batterisuksess» eller «grønt industrieventyr».

Det er nemlig lite sexy å vedlikeholde livet.

Mennesket liker heller store prosjekter.

Helst med gravemaskin og dynamitt. 

Så vi fortsetter.

Bit for bit.

Myr for myr.

Fjord for fjord.

Mens vi kaller det bærekraft.

Og kanskje vil fremtidens barn en dag stå ved en inngjerdet, kunstig lakseelv mellom to batterifabrikker og lese på et informasjonsskilt:

«Her levde det en gang vill natur. Den måtte dessverre vike for det grønne skiftet.»

Med vennlig hilsen

Erik Berglihn