Vi så vantro på skjermene våre og var flaue, det er ikke dette vi vil ha

Vi er stolte av å ha flere partier, partilederdebatter, redaktørstyrte medier, både statlige og private tv-kanaler, og vi anser den offentlige samtalen som demokratiets bærebjelke.

For noen som har levd en stund er det likevel noe som skurrer. I år var noe annerledes på en ubehagelig måte. Vi så, til vår forskrekkelse, partiledere som virket som om de hadde forberedt seg til hanekamp, hissige og uten evne til å lytte, ordene kom i et panisk tempo, det var ikke tid til lengre resonnementer, og programledere som smilte og humret over vulgær og åpenlys krangling. Det lignet mer på tullete konkurranser eller realityprogrammer med terningkast og snakk om vinnere.

Måles suksessen i antall seere, antall klikk, eller hvor innbringende det er for annonsørene? Er dette det samme som god dekning av stortingsvalget? Vi så vantro på skjermene våre og var flaue, det er ikke dette vi vil ha. Har ikke debattlederne ansvar for diskusjonene? Er det eierne av de aktuelle mediene som styrer formen? Det vi ser og hører er ganske enkelt ikke godt nok.

Gudmund Hernes har skrevet «Den kognitive samfunnspakten» som omtaler et sett forhold som er helt fundamentale for offentlig debatt og dermed demokratiet, som felles forpliktelse overfor det offentlige ordskiftets form og normer for argumentasjon, vilje til å lytte, forstå og tolerere den andres argumenter. Debattklimaet er fellesansvar.

Når den ene beskyldningen etter den andre kommer som automatiske skudd mot en motstander og denne svarer med like kraftig krutt, alt sammen for å virke suveren, er ikke betingelsene oppfylt, altså, bidrar dette ikke til den offentlige samtalen. Den gir følelsen av å tape, av å ikke bli hørt og forstått og etterlater kun frustrasjon. Her er det ingen som har blitt klokere eller fått et bedre forståelsesgrunnlag av den aktuelle saken.

Ungdom som engasjerer seg politisk, må ivaretas spesielt, de skal også ha bredere armslag enn voksne. Professor ved UiB Kjetil Børhaug snakker spesifikt om betydningen av at skoleelever må få utvikle politisk dømmekraft. Personlige meninger uten innsikt i politiske prosesser kvalifiseres ikke som politisk dømmekraft. Likevel ser vi på tv at det godtas et debattklima hvor ungdomspartiledere bruker stygt og bøllete språk, og den som klarer å sable ned den andre, får applaus og viltre, oppmuntrende hyl.

Demokratiet er avhengig av en fungerende offentlig samtale. Når publikum som går til urnene ved valg, ikke orker å se eller høre de såkalte debattene, når det er dalende interesse for redaktørstyrte medier, når unge mennesker får nyhetene fra sosiale medier, må vi spørre, har vi en opplyst offentlig samtale? Har vi en kvalifisert opinion? Etter stortingsvalget føles problemet overveldende og akutt.

Statusrapporten til Medill School of Journalism fra 2024 viser en foruroligende trend i USA om lokalavisenes tilbakegang. En tredjedel av lokalavisene har forsvunnet i løpet av de siste 20 årene, og disse områdene uten lokalaviser, som blir kalt avisørkener, tilsvarer områder hvor Trump står særlig sterkt. Der folk ikke har redaktørstyrte aviser, blir tomrommet fylt av sosiale mediers nyheter, mange ganger KI-genererte poster hvor det er umulig å vite hvem som står bak, hva som er sant og som preges av korte hardtslående innslag. Vi vet at disse forholdene siver inn i vårt samfunn, i alle fall ser vi tendenser.

Når publikum, som går til urnene ved valg, ikke orker å se eller høre de såkalte debattene, når det er dalende interesse for redaktørstyrte medier, når unge mennesker får nyhetene fra sosiale medier, må dette tas på alvor.

Erkjenner vi at redaktørstyrte medier er en grunnbjelke i samfunnet? Det kommer ofte frem i offentlige taler, men i praksis? Hvordan pleies den fjerde statsmakt når eiere tar ut mange millioner i lønn og bonuser og det samtidig sies opp journalister? Vi vet at grundig journalistikk tar tid, grubling og ettergåelse, men hvordan kan dette være mulig med få folk på jobb og med store krav til «klikk»?

Tidligere seriøse aviser er fylt med tips om hvordan bli millionær og for øvrig hvilke erotiske leketøy som er best i test. Hvem mener dette stoffet skal holde oss i ånde? Det er sant, vi kjeder oss, men ikke på grunn av de seriøse innslagene.

De som ønsker å se en spennende konkurranse på tv, vil gjerne se noe annet enn politiske debatter. Politisk debatt er langsom og tørr. Politiske debatter har tålmodighet til et lengre resonnement, og det er det vi vil ha.

For mange år siden var det vanlig at aviser med respekt for seg selv hengte de første par sidene av dagens avis i en utstillingsmonter så alle kunne lese siste nytt når de kom forbi. Jeg vil ikke si at alt var bedre før, men noe, som dette, var ganske mye bedre før.

Vi må hegne om og pleie vår offentlige samtale og på den måten hegne om vårt demokrati mens vi ennå har det.