Vi som ble stille, trenger også å bli sett

Jeg har vært syk i mange år. Det er ikke en del av livet jeg valgte, men noe som ble slik. For mange er det uforståelig hvordan sykdom kan vare så lenge. For meg er det hverdagen.

Når man lever med kronisk sykdom over tid, skjer det noe – ikke bare i kroppen, men i omgivelsene. Det kommer kanskje en fase tidlig hvor folk spør, ringer, sender varme tanker. Men etter hvert stilner det. Verden går videre. Man blir stille. Og man blir ofte stille for andre også.

Jeg har vært utenfor arbeidslivet i lang tid. Jeg har gode dager og dårlige dager, men sykdommen er en konstant. Den former tiden min, kreftene mine, og mulighetene mine. Jeg har forsonet meg med det – men det som gjør vondest, er ikke nødvendigvis sykdommen. Det er å føle seg glemt. Av og til kjennes det ikke bare som om jeg er glemt av folk rundt meg- men også av selve helsevesenet.

For det er en spesiell form for ensomhet i å vite at man fortsatt er her, men at få spør lenger. Ingen savner en på møter, på jobben eller i lunsjpausen. Ingen spør hvordan det går. Ikke fordi folk er kalde – men kanskje fordi det har gått så lang tid. Kanskje fordi man ikke “kommer tilbake”, og derfor sklir ut av andres bevissthet.

Men vi er fortsatt her. Vi savner også.

Dette innlegget er ikke skrevet for å klage. Det er skrevet i håp om å gi et lite innblikk i hvordan det kan oppleves å leve med langvarig sykdom – og i håp om at noen kanskje tenker på en de ikke har spurt på lenge.

Kanskje det er en i nabolaget. En kollega fra før. Et søskenbarn. En gammel venn.

Et enkelt «hvordan har du det egentlig?» kan bety mer enn du tror.

Vi som ble stille, trenger også å bli sett.

Grunnen til at jeg ønsker å være anonym, er at jeg nødvendigvis ikke ville sette fokuset på meg, men oss alle, som er i en situasjon slik som min.

Mvh En som fortsatt er her