«Vi vil ha et samfunn som gjør det lettere å leve»

Lister skriver på lørdag et leserinnlegg om stadig økende fravær i skolen. Et tema som har vært i søkelyset den siste tiden.

Den vestlige verden er rammet av unge mennesker som virker demotiverte og mindre robuste. Hvor kommer det fra? Vi har alt sett fra utsiden, men har vi alle bitene vi trenger på innsiden? Jeg tror at om vi skal finne svar, må vi begynne å lete der. Inni oss.

Ifølge forskning er jeg inne på noe.

Jeg føler på en bekymring rundt at de unge mangler eksistensiell forståelse i seg selv og omgivelsene. I forskning trekkes psykisk uhelse, koronapandemien, mobbing og press frem som hovedårsaker til fravær. Samme hvor problemet sitter, er alle enige om én ting – noe må gjøres. Handlingsplaner må utformes.

Mitt ønske er at det skjer med bevisstheten om at det å gå på skole i dag er noe helt annet enn da jeg gikk på skole.

Et spørsmål som står i Listers leserinnlegg:

«Hvor sykt bør barnet være før det holdes hjemme fra skolen?»

Jeg ønsker å stille et lignende spørsmål:

Hvor mye må barnet tåle for å tilfredsstille samfunnet?

På et tidspunkt blir vi nødt til å innse:

Å skape et samfunn hvor det ikke finnes tid til mennesket, er selvutslettende i seg selv.

Jeg er lei av politikere som ikke har forstått sin egen stillingsinstruks.

Politikere skal styre samfunnet på vegne av innbyggerne. En annen viktig egenskap er å kunne ta avgjørelser som på sikt lønner seg for innbyggerne.

Det brannslukningsarbeidet vi nå holder på med, vil kun føre til at vi sakte kveles alle mann. Vi må inn til kjernen av problemet.

Det gjør bare vondt å presse føttene inn i sko størrelse 36 når man egentlig bruker 39. Slik ser jeg på et skolesystem som har kostet altfor mye. Så mye at det virker som om alle som faller utenfor er problemet, selv om mange av dem ser ut til å ha lignende utfordringer med skolen.

Selv om jeg er enig i at vi er en gjeng foreldre, livredde for at barna skal kjenne ubehag – noe som er umulig å unngå – føler jeg likevel at ansvaret rundt økende fravær i skolen må plasseres der det hører hjemme.

Jeg mistenker at skolesystemet har undervurdert hvor mye tid og ressurser som kreves for å utvikle et sunt forhold til seg selv, andre og omgivelsene. Når mye av denne utviklingen skal skje i barnehage og skole, er det en fordel å ta det med i regnestykket.

Det blir så mye lettere å være menneske i en verden som måles i penger på den måten.

Det haster – vi må gjøre noe nå. Jeg ser skygger av løsninger på problemer individer har i seg selv, som på sikt kunne ført til at mange av utfordringene vi ser i dag hadde blitt mindre. Men da må utviklingen av individet få en tydeligere plass og være strukturert grundig.

For det er forskjell på å overleve skolen – kontra å gå på skolen for å leve et liv man ønsker.

Jeg tenker det utgjør en forskjell i den indre motivasjonen også.

Vi har havnet i en ubalanse. Ingen lurer på hvorfor vi gjør det vi gjør. Vi har begrenset oss til «sånn er det bare».

Her ser jeg rom for utvikling og vekst som samfunn.

Kan vi ta oss råd til det?

Jeg tenker at vi ikke har råd til å la være.

For konsekvensene av å ikke gjøre noe ser vi allerede rundt oss. Flere unge faller utenfor. Flere kjenner på psykiske utfordringer. Flere opplever at de ikke passer inn i systemet som er laget for dem.

Hva slags verdensledere vil vi som innbyggere ha på sikt? For jeg mener det i aller høyeste grad har sammenheng med hvilken kultur barna våre er en del av.

Det er lurt å legge ned arbeidet der vi har mulighet til å påvirke og veilede, er det ikke?

Et klasserom som rommer forskjeller, følelser, utfordringer, livssituasjoner og heier på andres fremgang, vil vokse seg ut av klasserommet og ut i samfunnet.

Politikerne ser høyt fravær og tenker: ingen jobb.

Jeg ser det samme, men med en annen holdning:

Vi må ta ansvar.

De spør: Hvem skal vi skylde på?

Jeg spør: Hvorfor vil ikke barna på skolen, og hvordan skal jeg som voksen hjelpe barnet med å ville fremfor å tvinge?

Vi vil ha et samfunn som gjør det lettere å leve.

Hvem blir vinnerne og hvem blir taperne på sikt?