Tilliten til Sørlandet sykehus (SSHF) og kvaliteten på sykehusets tjenester er igjen hovedfokus, slik det har vært alt for mange ganger.
Vi som befolkning blir usikre på om vi tør å gå til vårt lokale sykehus når vi trenger hjelp. Feiloperasjoner, manglende kvalifisert personell, personell uten rett kompetanse som får utføre tjenester de ikke er kvalifisert for, langvarig beltelegging, flytting av tjenester og intern splid er stikkord vi er vant til å få servert. Denne gang er det gastrokirurgien som er i vinden. Vi kan ikke ha det slik.
Etter mange år som sykehusleder, også ved SSHF, skal jeg være den første til å erkjenne at ledelse i sykehus er krevende. For kort tid siden gikk administrerende direktør av med begrunnelsen «Manglende tillit hos de tillitsvalgte». Vi innbyggere ble ikke overrasket. Den egentlige begrunnelsen burde være «Befolkningens manglende tillit til sykehuset».
Et tillitsfullt forhold til sykehusets tjenester bygger på godt kvalifiserte medarbeidere som samarbeider og utfører gode tjenester. I sykehusets strategi 2025 – 2028 har man mål om å lykkes med «Kultur for helhet og samarbeid». Jeg sluttet ved sykehuset i 2013 for å jobbe ved Stavanger Universitetssjukehus og allerede da var dette en målsetting. Konklusjonen er åpenbar – målet er på ingen måte nådd for sykehuset som helhet og det er heller ikke utsikter til å lykkes innen 2028. Med mindre ny sykehusledelse tar initiativ til og foretar vesentlige endringer.
Det er et stjerneeksempel på å sabotere samarbeid.
Så lenge SSHF har eksistert har det vært samarbeidsutfordringer mellom de lokale sykehusene. Særlig har dette gjort seg gjeldende mellom sykehusene i Kristiansand og Arendal. Når SSHF ble etablert i 2002, gjennomførte man tverrgående klinikkstruktur, dvs. at en klinikksjef var leder for sitt fagområde både i Arendal og Kristiansand. Intensjonen var god – «Kultur for helhet og samarbeid». For en del år tilbake ble det presset fram en endring. Arendalsmiljøet ønsket, slik jeg husker det, dette sterkt. Det ble da innført stedlige ledere; en for sykehuset i Arendal, en for sykehuset i Kristiansand og en for sykehuset i Flekkefjord. Denne beslutningen var, etter min vurdering, helt feil. Det er et stjerneeksempel på å sabotere samarbeid. Det er derfor med glede jeg registrerer at tillitsvalgt for overlegene i Arendal, Cecilie Lunden Gundersen, tar til orde for å vurdere felles organisering av gastrokirurgien i Arendal og Kristiansand.
«Å ville hverandre vel» er fundamentalt for å oppnå en organisasjonskultur hvor man tenker helhet og samarbeid.
«Å ville hverandre vel» er fundamentalt for å oppnå en organisasjonskultur hvor man tenker helhet og samarbeid. Dette gir også trygghet for pasienter basert på god kvalitet i tjenestene. Dette er, slik jeg oppfatter, ikke til stede i det gastrokirurgiske fagmiljøet i Arendal/Kristiansand i dag. Jeg håper selvfølgelig jeg tar feil. Alt er ikke svart – heller ikke i samarbeidet mellom Arendal og Kristiansand. Gastromedisinen er et godt eksempel i så måte. Ordninger hvor man har felles ansvar for tjenester på tvers har fungert svært godt i mange år. Eksempelvis rykker et team fra Arendal ut til Kristiansand, og vise versa, ved behov, og dette skjer etter en godt planlagt turnus. Det faglige samarbeidet blomstrer fortsatt og vi som pasienter er trygge uavhengig av hvor vi bor. Et annet eksempel på min vei er det samarbeidet jeg var med på å etablerte mellom to store barneklinikker i Helse Stavanger og Helse Bergen. Tradisjonelt har det vært spenninger mellom sykehusene i Stavanger og Bergen, men vi klarte å etablere et praktisk og faglig samarbeid på tvers som bidro til trygghet for pasienter, faglig stimulans for ansatte og stadig styrket utdannings- og forskningsaktivitet. Vi samarbeidet også med personell når «den andre» hadde behov. Den grunnleggende forutsetning for å få dette til var at vi «ville hverandre vel» – på ordentlig. Og vi anerkjente at vi ble sterkere sammen.
Min hypotese er at å «ville hverandre vel» ikke i tilstrekkelig grad er til stede mellom sykehusene i Arendal og Kristiansand og at det er dette som har bidratt til den tillitskrisen vi nå er inne i. Det er åpenbart et ledelsesproblem at strategien for å lykkes med «Kultur for helhet og samarbeid» ikke skjer. Ledelsen må i samarbeid med de ansattes organisasjoner gjøre noe annet enn mer av det som ikke virker. Sykehusbyggene i Arendal og Kristiansand har begge kvaliteter som gjør det mulig at leger fra Arendal og Kristiansand kan operere sammen hos hverandre. Dette gir faglig løft, trygge pasienter, bedre økonomi, mer forskning og ikke minst bedre rekruttering. Selv vi som befolkning skjønner at en lege søker seg dit man får god faglig utvikling.
Sykehusbyggene i Arendal og Kristiansand har begge kvaliteter som gjør det mulig at leger fra Arendal og Kristiansand kan operere sammen hos hverandre.
Alle sykehusene i SSHF er hver for seg små. Min vurdering er at den eneste måten å gjenvinne tilliten i befolkningen er å samle fagmiljøene i et mye tettere tverrgående samarbeid både praktisk og faglig. Man bør utføre faglig aktivitet hos hverandre, stimulere til forskning på tvers, behandle avvikssaker sammen, rekruttere sammen og utdanne seg sammen. Dette vil bidra til å bygge opp igjen «Kultur for helhet og samarbeid» – og vil være grunnlaget for at vi pasienter igjen kan oppleve «Trygghet når du trenger det mest».





English (US)