Vil et kutt i sykelønna automatisk få flere på jobb?

GJESTEKOMMENTAR: Sykelønnsdebatten har blusset opp igjen, etter at Høyre, i et forsøk på å finne tilbake til sitt gamle jeg etter valgnederlaget i fjor, har vedtatt å skjerpe ordningen. Partiet ønsker at vi skal betale mer av regningen selv når vi er borte fra jobb på grunn av sykdom. Det har de ikke med seg flertallet av befolkningen i.

Langtidseffekten burde være særlig urovekkende for den som ønsker å tukle med sykelønnen, mener Ole Kvadsheim. Foto: Gorm Kallestad / NTB

I 2024 var bare 13 prosent uenige i at arbeidstakere bør få full lønn under sykdom i inntil ett år. Hadde det blitt gjort en lignende spørreundersøkelse kun blant Norges samfunnsøkonomer, ville trolig resultatet blitt ganske ulikt.

Det er ikke så rart. Mennesker er i utgangspunktet best rustet til å ta gode økonomiske beslutninger (som om man skal være hjemme fra jobb eller ikke), dersom man selv står overfor alle gevinster og kostnader som følger av valget. At brorparten av kostnadene med å bli hjemme sendes til en tredjepart (skattebetalerne eller arbeidsgiver), trekker mot at vi bryr oss for lite om dem. Det gjør at vi tar for lett nedsiden ved å bli hjemme, og senker terskelen for når «vi er for syke til å jobbe».

Løsningen kan virke åpenbar: Får vi arbeidstakeren til å betale mer selv, vil vi i større grad jobbe når vi er friske nok til å jobbe. Standard økonomisk teori tilsier at sykefraværet bør gå ned om vi kutter i sykelønna. Erfaringer fra Sverige peker mot det samme.

Kan vi være helt sikre?

Tar vi derimot et skritt over i atferdsøkonomiens verden finnes det en spennende kanal, som i teorien kan trekke i mottatt retning – altså at kutt i sykelønn gir mer sykefravær. Økonomiske insentiver kan fortrenge indre motivasjon. I det innledende resonnementet ligger det til grunn at folk er opptatt av to ting: De vil ha penger, og de vil være hjemme med mild forkjølelse eller moderate muskelsmerter. I den virkelige verden er vi opptatt av langt mer. Vi bryr oss om rettferdighet, sosial anerkjennelse, egen selvfølelse som ansvarlige mennesker, og om å gjøre det vi oppfatter som moralsk riktig. De følelsene kan gi oss en indre motivasjon til å gjøre det rette (som å gå på jobb når du egentlig er frisk nok til å jobbe). Å innføre økonomiske insentiver, som å kutte sykelønna, kan fortrenge den indre motivasjonen.

Der du med full sykelønn kan ta deg sammen og gå på jobb, motivert av ønsket om å være et selvforsørget menneske som bidrar til samfunnet, kan et kutt i sykelønna lede deg til å tenke «Ja, så koster det meg kanskje 500 kroner å bli hjemme i dag. Det er det verdt». En egenandel kan gi folk en følelse av å ha gjort opp for seg. Problemet er at du ikke har gjort opp for deg. Ingen tar (heldigvis) til orde for å kutte sykelønna med 100 prosent.

Penger kan gjøre at positiv atferd, som før sprang ut av indre motivasjon, i større grad blir betraktet som en transaksjon, med den konsekvensen at vi blir mindre tilbøyelige til å gjøre det gode. Hvis du vil teste det ut i praksis kan du prøve å ringe en venn og tilby 100 kroner, i bytte mot at han hjelper deg med å flytte. Eller ta deg en tur ut på et røykehjørne og prøve å kjøpe sigaretter for 5 kroner stykket.

Fortrengning av indre motivasjon

Et eksperiment går ofte igjen som bevis på at økonomiske insentiver kan gi motivasjonsfortrengning. Men det må nevnes at metoden i eksperimentet er svak. Utvalget er lite, og det oppgis ikke om funnet er statistisk signifikant, at det ikke bare skyldes tilfeldigheter. Når jeg likevel trekker det fram er det siden historien fanger essensen i mekanismen godt. Et sett med barnehager i Israel ble for 25 år siden trukket ut til å kreve inn bøter når foreldre hentet ungene for sent. Ordningen ga, stikk i strid med klassisk økonomisk teori, flere for sent-hentinger. En plausibel forklaring er at foreldre følte at barnehagen ga dem «straffens gave»: følelsen av å ha gjort opp for seg. Da ordningen senere ble avskaffet fortsatte foreldrene i barnehagene som hadde gitt ut bøter å hente for sent. Kanskje hadde eksperimentet hadde ødelagt den indre motivasjonen?

Langtidseffekten burde være særlig urovekkende for den som ønsker å tukle med sykelønnen. Dersom vi fortrenger folks indre motivasjon kan det ta lang tid å bygge den opp igjen.