Vil vi bli best på å rense røyken, eller best på å bevare materialene?

1 week ago 7



Debatten om Returkraft og CO₂-avgiften handler nå om milliarder, karbonfangst og hvem som skal ta regningen. Det er forståelig.

Vi risikerer å låse oss til et system som trenger store mengder restavfall for å forsvare investeringene, skriver innsenderen, som ønsker mer gjenvinning fremfor forbrenning. Foto: Kjetil Samuelsen

Men midt i diskusjonen om å rense røyken, glemmer vi å snakke om det som faktisk brenner, materialene. Eller det jeg heller vil kalle dem, ressursene.

Forbrenning kalles «energigjenvinning». Det er et imponerende ord. Nesten beroligende. Men la oss være ærlige. Når vi fyrer opp plast, treverk og bygningsmaterialer og sender dem ut som varme og CO₂, har vi ikke gjenvunnet dem. Vi har avsluttet dem.

Ja, det produseres fjernvarme. Ja, det er bedre enn deponi. Men det er ikke sirkulær økonomi.

Det er lineær økonomi med varmebonus.

Samtidig diskuterer vi karbonfangst til 1,5 milliarder kroner. Først produserer vi materialer. Så bruker vi dem. Så kaster vi dem. Så brenner vi dem. Så investerer vi milliarder for å fange røyken.

Det er nesten elegant. Men bare nesten.

Returkraft og renovasjonsselskapene gjør jobben sin innenfor de rammene politikerne har satt.

Dette handler ikke om dem. Det handler om retningen.

Det sagt, så blir jeg i neste runde faktisk ganske håpefull.

Byggebransjen, hvor jeg selv har jobbet i mange år, står for rundt en fjerdedel av alt avfall i Norge. I møter jeg har deltatt i den siste tiden, erkjenner stadig flere aktører at potensialet er enormt. Mer ombruk. Mer demontering fremfor riving. Langt høyere materialgjenvinningsgrad. Vi snakker om en bransje som er skviset på marginer, men som allikevel angriper forbedringspotensialet. Bravo!

Byggebransjen, hvor jeg selv har jobbet i mange år, står for rundt en fjerdedel av alt avfall i Norge.

Men dette handler om økonomi og insentiver. Jeg gjentar, INSENTIVER.

Hvis vi virkelig mener alvor, må vi sette tydelige mål. Hvorfor ikke forplikte oss lokalt til minst 70 prosent materialgjenvinning innen 2030? Eller systematisk, halver restavfallet innen en litt ambisiøs tid. Hvorfor ikke stille konkrete krav til ombruk i offentlige bygg? Hvorfor ikke bruke innkjøpsmakten til å presse fram løsninger som holder materialer i kretsløp?

Dette kan ikke være en nisjedebatt for ett parti eller én politisk fløy. Ressursforvaltning er ikke ideologi. Det er sunn økonomi.

Hvis ikke risikerer vi å låse oss til et system som trenger store mengder restavfall for å forsvare investeringene. Vi vil redusere avfallet, men vi har investert tungt i å håndtere mye av det. Det oppleves kontraproduktivt.

Klimapolitikk kan ikke bare handle om å gjøre forbrenning renere. Den må handle om å gjøre den mindre nødvendig.

Spørsmålet til politikerne er enkelt. Vil vi bli best på å rense røyken, eller best på å bevare materialene? Det første er dyrt, teknisk og imponerende. Det andre er mer krevende, mer politisk og sannsynligvis mer effektivt.

Foto: Vegge, Tormod Flem / Fædrelandsvennen
Read Entire Article