Ville noen kalt vår eldreomsorg en syk kultur?

I Stortingets spørretime denne uka haglet påstandene om at eldre behandles dårligere enn kriminelle, og at eldreomsorgen står til stryk.

Helseministeren innrømmer at den lave tilliten til at skal få hjelp når vi blir gamle, er alvorlig.

Samtidig forteller en ordfører at han slett ikke er trygg på at hans foreldre ville fått god nok omsorg på sykehjemmet – i hans egen kommune. Det er kraftig kost, men også forbilledlig ærlig fra en politiker.

Samtidig er det bare småtterier mot hvordan eldreomsorgen omtales i kommentarfelt og i samfunnsdebatten ellers.

Man skulle nesten tro det kunne være snakk om en syk kultur.

Men ingen bruker det ordet, og ingen holder oss som individer ansvarlig. Her er det fullt og helt «staten» som svikter sitt ansvar.

Staten vet best

Kontrasten er stor til de bølgene KRfUs nye leder skapte da hun kalte det «syk kultur» å sende ettåringer i barnehage.

Ingrid Oline Hovlands evne til å provosere har vi knapt sett maken til siden Sylvi Listhaugs glansdager.

Før Listhaug byttet ut kors og skarp tunge med blondekrager og en mer landsmoderlig stil.

Vi vil åpenbart ha oss frabedt å bli moralisert over av en kristen ungjente med selvtilliten i orden. Samtidig utfordrer hun meningsmonopolet på hva som er den rette omsorgen.

I årevis har politikere, særlig på venstresiden, fått definere hvor bra og riktig det er å ha barn i barnehage. Foreldre som velger noe annet, kan med rette føle seg uglesett.

Normen i Norge i dag er at det som er best for barn er det som staten har bestemt.

Full likestilling er målet. Det skal oppnås ved at alle velger likt. Barn skal få like muligheter i livet. Det skal oppnås gjennom at alle skal i barnehage fra de er ett år.

Den en gang så populære kontantstøtten, er blitt vanskjøttet og utrydningstruet.

Det er for så vidt en ærlig prioritering. Hvordan det offentlige velger å bruke pengene, er et politisk spørsmål. I en tid med tilnærmet full barnehagedekning, er det et valg å ikke støtte økonomisk dem som velger å være hjemme med barn.

Men den moralske begrunnelsen for at barnehage er best for barn, er av ganske ny dato.

Tilfeldig? Neppe.

Vårt syn på den perfekte barndom har alltid gått hånd i hånd med samfunnets behov for arbeidskraft.

Det er først i den moderne tid vi så på barndom som noe unikt. Før var barn blandet med voksne i arbeid og fritid. Med velferdssamfunnet kom også den institusjonaliserte barndommen.

På 50-tallet var idealet den hjemmeværende mor. Utover på 70-tallet var det fortsatt litt synd på barn som var i barnehage. Men etter hvert trengtes kvinner i arbeidslivet mer og mer. Nå er det plutselig synd på barn som er hjemme med foreldrene etter den magiske grensen på ett år.

Men fellesnevneren er at synet på barnets beste har variert med hva som er best for økonomien.

De siste årene har det politiske flertallet i stadig større grad prioritert lav pris foran kvalitet og bemanning i barnehagene.

Med høyt sykefravær, dårlig søkning til utdanningene og gryende foreldreopprør rundt i landet, er det nok et spørsmål om tid før debatten om kvaliteten på barnehagetilbudet vokser fram.

Fra vugge til grav

Når det kommer til den motsatte fasen av livet, eldreomsorg, er bildet litt annerledes. Mange hevder at vi behandler våre eldre på en «skammelig» måte.

Og de utfordringene barnehagene har, er en mild bris mot de betydelige prøvene eldreomsorgen vil settes på.

Men der pekes pila ene og alene på staten, som bruker for lite penger på sykehjem og andre omsorgstilbud.

Få, om noen, vil si at vi som pårørende svikter våre gamle.

I Norge er det opplest og vedtatt at eldreomsorg er det offentliges ansvar. Alderdommen er for lengst institusjonalisert. Selv ikke fra de innerste kroker i KrF vil noen hevde noe annet.

Men det er slett ikke normen i andre kulturer. Også her i Norge er det store grupper som mener noe annet.

I mange innvandrermiljøer er holdningen og statusen til eldre helt annerledes. Der er det både forventet og verdsatt å ta vare på sine foreldre. Bruken av offentlig omsorg er lavere, og i noen miljøer tabubelagt å måtte få hjelp.

Selv om mange slites mellom omsorg for egne barn og aldrende foreldre, vil få heve den moralske pekefineren mot de sistnevnte.

Jeg skulle sett den som våget å si høyt at det er syk kultur hvordan vi nordmenn tar vare på våre eldre.

Vi kan bruke de sterkeste orda i boka for å kritisere staten.

Men nåde den som pirker i vårt ansvar og samvittighet.