Vinnere og tapere

2 hours ago 1

Tirsdag neste uke møtes NATOs stats- og regjeringssjefer i Ankara.

Ett år etter at medlemslandene ble enige om å bruke 5 prosent av BNP på forsvar og forsvarsrelaterte investeringer innen 2035, forventer USA konkrete svar på hvor langt hvert enkelt land har kommet.

Signalene fra Washington gir lite rom for tvil. Trump-administrasjonen kommer til Ankara med høye forventninger og liten tålmodighet. Ambisjoner er ikke lenger nok. Nå skal allierte vise resultater.

Det er en legitim forventning.

Europeiske NATO-land har i mange år brukt for lite på eget forsvar, og amerikansk press har utvilsomt bidratt til at investeringene nå øker kraftig.

Uten det presset ville NATO neppe kommet så langt mot 5-prosentmålet.

Likevel er det noe nytt ved opptakten til toppmøtet.

Trump-administrasjonen nøyer seg ikke med å kreve mer. Den er også opptatt av å rangere allierte offentlig.

Tidligere denne uken ble de nordiske landene, Polen og de baltiske statene trukket frem som eksempler på land som leverer.

Markus Schreiber / AP / NTB Foto: Markus Schreiber / AP / NTB

Andre ble omtalt som gratispassasjerer på amerikanske skattebetaleres regning.

Enda mer oppsiktsvekkende var koblingen mellom forsvarsbidrag og politisk innflytelse.

Land som oppfyller forpliktelsene sine, ble lovet tettere tilgang til amerikansk lederskap og prioritet i anskaffelser og investeringer.

NATO har alltid hatt krevende diskusjoner om byrdefordeling, men de har i stor grad foregått bak lukkede dører. Nå tas de i full offentlighet. Allierte sammenlignes, rangeres og vurderes.

Det er en uheldig måte å omtale forholdet mellom allierte på.

Amerikanerne viser samtidig liten forståelse for at geografi betyr noe.

Polen og de baltiske statene lever med en annen sikkerhetspolitisk virkelighet enn Portugal og Spania.

Norge grenser til Russland, mens Finland har NATOs lengste grense mot Russland.

Alliansen har aldri vært bygget på at alle land skal bidra likt, men på at alle skal bidra ut fra ulike forutsetninger.

[JIM WATSON, SANTIAGO MAZZAROVICH] / AFP / NTB

NATOs overivrige generalsekretær, Mark Rutte, har de siste månedene nærmest gjort det til en egen øvelse å smigre Trump.

Tall, tabeller og grafer viser at forsvarsutgiftene øker, at stadig flere land nærmer seg 5-prosentmålet og at pilene peker oppover.

Ingen kan beskylde Rutte for ikke å ta oppgaven på alvor. Likevel er det vanskelig å ikke sitte igjen med en litt flau smak i munnen.

Det ble særlig tydelig etter at USA og Israel gikk til krig mot Iran. Flere europeiske allierte, inkludert Norge, var raske med å understreke at dette verken var NATOs eller Europas krig.

Rutte benytter enhver anledning til å rose Trump for hans «modige» beslutning om å angripe Irans atomanlegg.

I flere NATO-hovedsteder rynkes det på nesen av Ruttes smiger.

I NATOs hovedkvarter er vurderingen mer pragmatisk. Det viktigste er at alliansen holder sammen.

Det kan hende det er klokt diplomati.

Men Rutte er generalsekretær for en allianse med 32 medlemsland, ikke leder for et sekretariat som først og fremst skal bekrefte amerikansk politikk.

Hans oppgave er å representere hele alliansen, også når medlemslandene har ulike syn på Washingtons beslutninger.

Donald Trump sa nylig at han neppe ville reist til Ankara dersom det ikke var hans «gode venn» Recep Tayyip Erdoğan som var vertskap. Det sier sitt.

Personlige relasjoner og offentlig press er blitt en del av amerikansk alliansepolitikk, og europeiske ledere gjør sitt ytterste for å tilpasse seg den.

Det er også grunn til en viss optimisme før toppmøtet.

Trump-administrasjonen følger utviklingen i Ukraina tett, og de siste månedene har det vært tegn til at vurderingene i Washington er i ferd med å endre seg.

Ukrainske fremskritt på slagmarken og den raske utviklingen av ny militær teknologi blir lagt merke til. Landet har blitt et laboratorium for moderne krigføring og en uunværlig partner for NATO.

Det er gode nyheter.

PRESIDENTIAL PRESS SERVICE HANDOUT / EPA / NTB

Selv om Trump-administrasjonen fortsatt mener at Europa må ta et større ansvar for Ukraina, er amerikansk støtte fortsatt avgjørende.

Toppmøtet i Ankara er en viktig anledning for å samle allierte om en sterkere felles front mot russisk aggresjon og en mer langsiktig støtte til Ukraina.

Lite tyder på at USA faktisk er på vei ut av NATO.

Truslene om amerikansk tilbaketrekning har først og fremst vært et pressmiddel for å få europeerne til å ta et større ansvar. Amerikanske forventninger kommer til å bestå. USA er kommet for å bli.

NATO er bygget på gjensidige sikkerhetsgarantier, ikke gjensidige motytelser. Det kan være verdt å ha i bakhodet også i Ankara.