Visst fanden skal vi ro!

Norge er et vakkert land. Fjell og daler, hav og strand.

Men den kulturarven vi fremhever, handler for ofte om stabbur, gårdsbruk, stavkirker og bygdetun.

Vinternatt i Rondane, Dovregubben, Synnøve Solbakken og bukker som skal til seters.

Det er tydelig at vi  er bønda fra nord.

Men bønda tar for stor plass i den norske historien.

Det er ikke så rart, men det blir ikke riktigere av den grunn.

Vår ære og vår makt har alltid handlet om det maritime.

Vi har eksportert fisk siden 1000-tallet.

Kystlinjen har gitt oss uthavner og storbyer.

Det er nær havet vi har kunnet bo, handle og jobbe.

Innlandsgårdene var familiedrevne til selvforsyning lokalt eller nasjonalt.

Mens fiske alltid har vært utadrettet med fokus på internasjonal eksport.

Vannveiene har vært livsårer for frakt av fisk og tømmer.

Kystfolket har bygget vikingskip, seilskip, dampbåter, hurtigrute og oljeplattformer.

Vi kan være enda mer stolte av det maritime enn det innlandske.

Fiskeriene og annen havbasert næring har betydd enormt mye mer for norsk økonomi enn bonden.

Der bøndene har vært avhengige av statlige subsidier, har fiskeriene måttet konkurrere i et internasjonalt mesterskap.

Norge trengte bonden

Bonden ble trykt til det nasjonalromantiske brystet på slutten av 1700-tallet og særlig utover 1800-tallet. Det var før mye av det maritime nådde sin industrielle gullalder.

Det var lett å ty til innlandsbonden da historien om den nye, stolte nasjonen skulle skrives.

Ikke bare fra bonden selv. Embedsmenn og by-eliten kunne ty til innlandsbonden som noe autentisk.

I dalstrøka innafor fant man noe uberørt som man ville beholde.

Rotfestet og stedbunden, bokstavelig talt.

Bonden var en kontrast til kongemakt og kirkemakt.

Fri fra godseier, selvstendig og selvforsynt.

1800-talls-nordmannen husket hungersnød og takket bonden for maten på bordet.

Mens byene vokste og moderne impulser skyllet innover landet vårt, var innlandsbonden perfekt som det urnorske og u-danske.

Uberørt av det utenlandske.

Manipulert og maritimt: Noen har kalt det tidenes lagbilde! Landslaget dro til USA som vikinger.

Foto: David Yarrow / Norges Fotballforbund

Vikingene satte spor for sent

Den eksportrettede kystkulturen tok med seg impulser fra den store verden.

Det var bra for inntekter og handel, men dårlig som identitetsbærer for en ung nasjon med lite selvtillit i bagasjen.

Vikingene satte spor. Røverfolk som kom fra nord.

De var heller ikke rotfaste, selv om de hadde sine familiesamfunn i landfaste bosetninger i tidlige tider.

Vi ble først bevisst vikingtiden mot slutten av 1800-tallet.

Nå vet vi mer og har gjort flere utgravninger enn vi hadde da vi trengte et selvbilde etter 1814.

Det maritime og kystbaserte hadde satt tydelige spor.

Mot slutten av 1800-tallet hadde Norge vokst til å bli verdens tredje største sjøfartsnasjon med 60.000 sjøfolk. De fikk litt sent, men godt sin plass i historien.

Den blå fremgangen ble sett på som selvfølgelig og mer moderne. Skulle man bygge en bro tilbake til før dansketiden og ikke minst skille oss fra danskene, var innlandsbonden en god løsning.

Ikke alltid en motsetning

I vakre vestlandsfjorder og i det arktiske havgapet er skillet mellom bønder og fiskere mindre relevant enn i sørlandsskjærgården og langs Oslofjorden.

Fiskerbonden var begge deler. Sesongfisket spedde på både bankbok og matfat.

Kystbonden hadde derfor ofte mindre gårdsbruk. Han stod gjerne i gjeld til borgerskapet i byene.

Innlandsbonden hadde gjerne større, selveide gårder.

Det var noe mer heltemodig over innlandsbonden.

Omfavn monsteret

Det er «Bønda fra nord» som ljomer over høyttaleranlegget når Solbakkens menn scorer i USA, men publikum har rodd seg inn i internettbrukernes hjerter.

Kritikken mot roing må du lenger ut på landet med!

Den deilige VM-feberen herjer. Kall det gjerne harry, men supporterkulturen har aldri vært finkultur. På sitt beste fin kultur, likevel!

Landslagets supporterklubb, Oljeberget, har skapt et maritimt monster.

Det er ro-ro-roing på nattåpne puber i Norge, på Times Square, i stortingssalen og blant supportere på store stå.

Det er bare å omfavne det uten ironisk distanse:

Norske mann i hus og hytte forèn eder langs verdens nest lengste kystlinje.

Visst fanden skal vi ro!

Dagliglivet langs kysten har til alle tider hatt sin egen rytme i respekt for havet. Enten fremkomstmiddelet har vært en gammel robåt, motoriserte fritidsbåter eller nymotens vannscootere.

Foto: Magnar Børnes