VM så langt: Grenseløst, skamløst og skruppelløst

Selv om Canada allerede har innledet cupspillet, må vi igjen stoppe opp ved at gruppespillet i VM faktisk er over.

Det har vært en slags tour de force, for å holde oss til språket til den kanskje aller største VM-favoritten. En slags mektig virvelvind, en fotballens styrkedemonstrasjon gjennom hele 72 utmattende og tidvis meget underholdende kamper.

Hele VM i Qatar var over på 64 kamper.

Nå kunne vi glede oss over 215 mål på veien til å få eliminert bare 16 av de 48 lagene, inkludert stormakter som Jordan, Tunisia og Usbekistan, sånn med all kledelig respekt.

Skottland er selvsagt og dessverre også ute. Skottland går aldri videre, selv om det aldri har vært enklere. Med det har VM mistet sin i særklasse mest sjarmerende gjeng supportere.

Tross alt dette er vi ennå en dag unna å være halvveis i det 23. verdensmesterskapet i fotball.

Norge har vært med på tre av kampene og 15 av målene. Det er likevel andre norske bidrag som har gjort aller mest inntrykk. Men først et par andre opplevelser vi må ta med oss fra gruppespillet.

De hjemløse

Det er vanskelig å ikke få sympati for det iranske landslagets VM-skjebne, uansett hva man måtte mene om regimet de formelt representerer.

Kort tid før mesterskapet startet måtte de bytte oppholdssted fra Arizona til Tijuana i Mexico. De kunne bare fly inn til USA på kvelden før kampene og måtte ut av landet igjen rett etter de var ferdige. De fikk heller ikke med store deler av støtteapparatet. Spillerne selv mente det var grunnleggende sportslig urettferdig. Mehdi Taremi gikk så langt som til å kalle behandlingen for en «katastrofe».

Det er lett å forstå dem.

Men VM-historien deres var åpenbart forutbestemt å ende i tristesse. I den avgjørende gruppespillkampen mot Egypt bommet de først på straffe. På overtid hadde de så en ball i stanga og et mål annullert for marginal offside. De kunne likevel gå videre som treer, bare ikke kampen mellom Østerrike og Algerie endte uavgjort. I det 93. minutt gikk Algerie opp til 3-2, og alt så lyst ut for iranerne. Men tre minutter senere, i det 96. minutt, utlignet Østerrike.

Selvsagt gjorde de det.

Med det som var det siste hodestøtet i hele gruppespillet.

Veien tilbake til et hjemland i krig blir enormt lang for det iranske landslaget.

De fantasiløse

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle snakke om sko eller farger på sko når det gjelder hva som har fascinert meg ved VM. Ingen klarer egentlig å la seg forbløffe over den visuelle kreativiteten hos produsentene lenger. Men her er det nettopp mangelen på fantasi har denne gang blitt så påfallende at den nesten har tatt oppmerksomheten fra spillet.

Samtlige store produsenter, fra Nike via Adidas til Gola har gått all in for rosa som sommerens farge.

VM har vært den unike anledningen til å vise en hel verden noe mer spennende enn det alle andre har klart å komme opp med og håpe salget følger oppmerksomheten.

Nå føles rosa som det nye svart-hvite.

Den skamløse

Ingen foreløpig oppsummering kommer utenom litt hyllest av Fifa-president Gianni Infantinos unike skamløshet.

Mannen har fartet mellom VM-arenaene i et tempo man nesten ikke trodde var fysisk mulig, alt i et Qatar-sponset privatfly. For mange et perfekt signal om ansvarlighet fra mannen øverst i et VM-system som med rette er kritisert for sitt omfattende negative klimaavtrykk.

Det Infantino derimot har forsvart med stor entusiasme, er Fifas ansvarlighet overfor de stakkars tørste spillerne. Drikkepausene som er innført som obligatoriske midt i hver omgang har med rette blitt kritisert for å være dårlig kamuflerte reklamebrekk.

I en arrangørnasjon hvor de kommersielle kreftene synes 45 minutter uten noen muligheter for økt salg er en ren evighet, ble det varmen som kom dem til unnsetning.

Der det tidligere har blitt tatt hensyn når temperaturene har tilsagt det, er det nå uten unntak. Jeg var selv til stede på Englands trøstesløst intetsigende kamp mot Ghana i Boston. Det var 18 grader og regn da man tok pauser. Pipingen ble snart overdøvet av Bon Jovi på de enorme stadionhøyttalerne. Etter tre minutter lurte man mest på om spillerne måtte varme opp på nytt.

Infantino forsvarte bruddene i spillet med at Fifa ikke tjener noe på disse reklamepausene.

Midt i sin engasjerte idealisme glemte han å legge til «denne gang».

Når Fifa skal selge rettigheter eller sponsorater til nye VM, som de snart skal, er disse pausene plutselig en viktig del av regnestykket. Amerikanske Fox tjener anslagsvis 2,5 milliarder kroner på Infantinos filantropi allerede under dette VM.

De trøstesløse

Fifa nektet derimot det franske laget å spille med sørgebånd i kampen mot Norge. Landslagssjef Didier Deschamps var ikke på sidelinjen, fordi han måtte hjem for å begrave sin mor Ginette. Laget ønsket å vise ham sin respekt. Fifa nektet, uten å komme med noen begrunnelse.

Så kunne jeg tatt med litt positivt om Fifa til slutt.

En del av regelendringene som har blitt innført har åpenbart hatt en positiv innvirkning på flyten i spillet.

Men nå må vi snakke mer om Norge. Det er tross alt dem VM 2026 dypest sett handler om.

Den skruppelløse

For Norge-Frankrike ble en kamp der mye annet enn manglende sørgebånd måtte begrunnes.

For å ha sagt det med én gang: På begrunnelser er Ståle Solbakken god. Den sju minutter lange monologen med forklaring av hvorfor han byttet hele laget til en gruppefinale mot VM-favorittene var meget velformulert og tydelig, tross stemmeproblemene. Det var også fremført med en slags neddempet nøkternhet som kledde situasjonen og stemningen ganske så fortreffelig.

Men når også Norges gruppespill skal oppsummeres, synes jeg fortsatt den manglet noe vesentlig.

For Frankrike-kampen forandret uansett hele historien om Norges VM.

Det var skruppelløst, for å bruke Solbakkens eget ord. Det lød nesten ibsensk. Så er også Solbakken selv på vei inn blant de virkelige nasjonalskaldene hvis VM-ferden fortsetter et stykke til.
Det hele var åpenbart veloverveid.

Men det var samtidig også et brudd på kontrakten med en hel nysgjerrig verden.

De fryktløse

Dette var så rasjonelt, så hverdagslig. Alle forstår på et vis logikken, selv om den grenser til spekulativ feighet.
Men det fratar øyeblikket all magi.

Det er den type magi som gjør et VM så unikt.

Det er spillere som Erling Braut Haaland på banen samtidig som Mbappé, Olise og Dembélé som gjør et VM til noe helt annerledes enn alt annet.

Den helt fryktløse tilnærming vi så i andreomgangen mot Senegal var plutselig borte.

Vår alles følelse av norsk uovervinnelighet, om det har vært på banen, på tribunene, på Times Square i New York eller i hver eneste park eller hage hjemme i Norge hadde plutselig begynt å slå sprekker.

Norge og deres supportere var lenge en liten sensasjon etter 28 års fravær. Nå er Norge en hvilken som helst VM-nasjon i noen dager.

Nå ble dette en kamp som var underholdende for alle andre enn oss nordmenn, av grunner vi ikke likte. Det var litt respektløst, og det var en kynisk investering.

Det var noe unorsk, som for den del alt annet ved dette VM har vært.

Den grenseløse

Men når frustrasjonene over forestillingen i Boston mot Frankrike nå er over, er vi igjen tilbake til å drømme.

Det betyr at Norge etter en seier over Elfenbenskysten fortsetter med å slå Brasil og England, før regjerende verdensmester Argentina blir motstander i semifinalen i Atlanta.

Argentinas landslagssjef Lionel Scaloni satte ellers inn navnebror Messi den siste halvtimen i den betydningsløse kampen mot Jordan, tilsynelatende for å glede fansen. Messi svarte med å skåre sitt sjette mål så langt i turneringen.

Når Norge har sendt Messi ut av sitt kanskje siste VM, er det klart for finalen og revansjeoppgjøret mot Frankrike i New Jersey 19. juli. Da vil Ståle Solbakken ha både stemme og stjernespillere på plass. Og ingen vil motsi ham på noe som helst.

Akkurat nå har jeg likevel mest av alt en litt uggen følelse på at Norge forsvinner ut av VM mot Elfenbenskysten på tirsdag.

Det er av typen angst som kun et VM kan fremkalle, åpenbart fullstendig uten skrupler.

Kan Norge vinne vm?

Tvilsomt, men der det er tvil, er det håp.

PlasseringLand Sjanse

1	Brasil	10,1 %
2	Frankrike	9,0 %
3	Argentina	8,7 %
4	Spania	7,9 %
5	England	7,5 %
6	Marokko	7,3 %
7	Colombia	4,7 %
8	Canada	4,5 %
9	Portugal	4,2 %
11	Norge	3,0 %