«Winners and looooosers», snakker Trump om. «Vi er et lag», sier Pølsa. Jeg vet hvem jeg vil være på lag med

KOMMENTAR: «Winners and looooosers», snakker Trump om. «Vi er et lag», sier Pølsa. Jeg vet hvem jeg vil være på lag med.

Øystein «Pølsa» Pettersen, Syver Bindheim og resten av «Team Pølsa» har imponert tv-seerne. De kan også vise oss hvordan man bygger et samfunn, ikke bare jobber for seg selv. Foto: Ole Petter Hodnungseth

Har du og sett «Team Pølsa»? Grein du og? Kjente du det i magen da de seks ungdommene med en hel flora av diagnoser og utfordringer klarte det umulige? Tenkte du og at lykken i livet er å være på et lag?

Vanligvis må vi fyre i peisen til det er 40–50 grader i stua, for kånå er en slags menneskelig fryseboks (med et veldig varmt hjerte). Men da siste episode av «Team Pølsa» sto på, strømmet det så mye varme ut av tv-en at til og med pleddet ble kastet. Kånå grein mange liter da Syver, Peder, Sunniva, Mikkel, Pia og Trygve utførte et slags mirakel i VM-løypene i Trondheim, ledet av den gamle skiløperen Øystein «Pølsa» Pettersen.

Vi har fordelt det sånn hjemme hos oss at kånå er i kontakt med følelsene, mens jeg holder kontakten med forsikringsselskapet, Lnett og ting som krever brukernavn og passord. Men til og med jeg – Rogamannen – forstår at «Team Pølsa» var store greier.

Jeg ble så berørt at det var rett før jeg kremtet.

Winners and loooooosers

Noen timer tidligere hadde jeg ramlet ned i et ganske dypt kaninhull på Youtube. Jeg ble lokket til disse dunkle irrganger av en snutt som viste hvordan Donald Trump, lederen av den frie verden, snakker om folk, hva han kaller dem og hvordan han omtaler sine medvandrere her på jorden.

Så her mine kjære medvandrere, medrullere og medhaltere, kommer et stykke spontan lavterskelinnsikt som sikkert passer bedre på Facebook enn i en avis, men drid i.

Åpne dører skal noen ganger slås viden opp.

Trump snakker om tapere, forakter svakhet og har blitt president ved å peke ut «de» som noe farlig, noe ekkelt og noe som koster penger. «De» holder «oss» nede.

Alt trenger ikke å handle om Trump. Mange av oss er så lei den mannen at vi holder på å spy. Likevel må vi forholde oss til det han gjør og det han sier. Det han gjør er det viktigste, og mest skremmende, men det han sier er nesten like ødeleggende. Måten han snakker om folk på, som tapere, som mindreverdige, som nestenmennesker, er en oppskrift på elendighet.

Innvandrere spiser kjæledyr og er skadedyr. De syke er svake og ubrukelige. Hvis ikke du er som Trump, eller bøyer deg i støvet for ham, er du ingenting. Noe av det samme ser vi hos påståtte alfahanner (og alfahunner) som Andrew Tate. Angivelig rike, vellykka, sterke folk – bøller – er det eneste som gjelder.

Dette er vår tids sureste og verste melodi.

Men se på Pølsa!

Én gjeng

Jeg er klar over at tv og virkelighet er to ulike ting, men «Team Pølsa» ga oss noen helt perfekte bilder på hvordan det norske samfunnet skal bygges. Seks ungdommer skal gå en skiløype. Ingen av dem hadde klart det spesielt godt alene. De trenger en plan, og de trenger laget. En kan dytte, en kan trekke, en kan stake. Det Syver ikke kan, det fikser Sunniva. Når Trygve trenger en dytt, da kan Mikkel dytte. Ingen kan alt, alle kan noe.

Dytte, stake, trekke. Alle kan bidra hvis vi bare finner ut hvordan. Foto: Erlend Lånke Solbu

«Jeg har aldri vært med på et lag», sier 14 år gamle Pia, som har CP.

Her får hun et lag. Effekten tyter ut av skjermen.

Vi trenger, kanskje mer enn noen gang, å være på et lag. Det betyr ikke at alle trenger å være like. Tvert imot. Den enkle og uoriginale erkjennelsen i Team Pølsa er ekstremt lavthengende frukt. Summen kan bli større enn de enkelte bestanddelene når man jobber sammen om noe.

DET er uoriginalt det, og 100 prosent sant.

NRK på sitt beste

Team Pølsa skjærer et tynt stykke virkelighet, holder det opp mot lyset og sier «dette er også en del av Norge». Programmet tar en ny gruppe delvis usynlige mennesker og viser bredden i menneskeheten.

NRK er på sitt beste når de lager denne typen tv. «A-laget», «Demenskoret», «Sånn er jeg, og sånn er det» og nå sist «Team Pølsa» er oppdragsfjernsyn på sitt beste. Speil Norge, hele Norge, og gjør det skikkelig. NRK vet selvfølgelig at det er godt, tårepressende tv når folk med 40 meter tillegg i livet kjemper og vinner, men det er helt greit. Selv ikke kynikere som meg, den emosjonelt utfordra Rogamannen, har noe imot gjennomtenkt dramaturgi og effektive grep som helt åpenbart presser tårekanalene opp i et hjørne helt til de sprekker.

«Pølsa» har noen bøker og foredrag han vil selge. So what?

Over en million har allerede sett «Team Pølsa».

Gjengen

«Pølsa» snakker om å være «en gjeng». «Vi er et lag», sier han og stirrer Syver i øynene. Syver er blind og har barnedemens, som kommer til å ta livet av ham. Men Syver skal med, akkurat som Trygve og Pia og alle sammen. Når «Team Pølsa» går på ski, kan en dytte, en trekke, en stake, en se, en motivere og en tenke.

De er forbilder for oss alle, og de viser hva som er mulig når «jeg, jeg, jeg» byttes med «vi».

Kvaliteten på et samfunn målet ut ifra hvordan vi behandler de svakeste, ikke i hvor mange rike, vellykka, karotenbrune influensere som griner seg gjennom en hinderløype i lekemilitæret. Vinnerne, som Trump er så hodestups forelsket i, skal alltids klare seg.

Problemet er at hvis mange rykker fra, vil andre falle ut, og det er her politikken kommer inn. Vi må hamre inn denne lavterskelinnsikten om igjen og om igjen: Hvis ikke politikken er til for å hjelpe dem som trenger det mest, trenger vi ikke politikken. Slåss for de syke, de fattige, enkene og de farløse. De må med på laget, ellers rakner samfunnet vårt.

Alle trenger et lag og en gjeng. For noen er det fotball-laget. For noen er det korpset og speideren. Noen er med på Jesus-laget, noen i skategjengen, noen i syforeningen, noen i håndballen og andre i Unge Høyre.

Vi trenger alle en gjeng og et lag. For å få til det, må vi alle være mye mer Pølsa og mye mindre Trump.