– Ynkelig at Norge er en sinke i å restaurere natur

GJESTEKOMMENTAR: Å tilbakeføre og gjenopprette forringet natur er veien å gå, men Norge henger etter.

På slutten av 1800-tallet var beveren omtrent utryddet i Europa. Nå teller bestanden over en halv million individer. Foto: Ørn E. Borgen / NTB

Naturrestaurering. Et kronglete ord som ennå ikke har kommet skikkelig inn i bevisstheten til folk. Men det er helt sentralt i den globale Naturavtalen Norge skrev under på i desember 2022.

Den tilsier at innen 2030 skal minst 30 prosent av alt areal på land, ferskvann, kyst og hav være effektivt bevart, og minst 30 prosent av forringede økosystemer skal restaureres. Vern er altså ikke nok, det kreves også restaurering, altså tiltak som innebærer en varig og vesentlig forbedring av naturen fra dagens nivå.

Nedbyggingslandet

Men det ser ikke ut til at avtalen er mye verdt. Norge har faktisk ikke forpliktet seg til målene. Vi ser dem nemlig ikke som nasjonale, men globale mål, som Marit Beate Kasin gjør oss oppmerksom på i den Brageprisnominerte boka Naturparadokset (2024).

Og vi fortsetter å bygge ned natur. For hundre år siden var om lag halvparten av Norge villmarkspreget, nå er det ca. 11 prosent, det meste i Finnmark. I Sør-Norge er det bare flekker igjen. Vindkraft, hytteutbygging, nye firefelts motorveier, gruvedrift, datasentre og næringsparker. Norge er ett av tre land som tillater dumping av gruveavfall i fjordene, en praksis som er forbudt i EU. Vi åpner også for mineralutvinning på havbunnen på tross av store protester.

Norske kommuner mottar over tusen søknader årlig om nydyrking av myr. Selv om vi nå har erkjent hvor verdifulle myrene er for natur og klima (en km² myr kan holde på 250.000 tonn CO₂ – tilsvarende årlig utslipp fra innbyggerne i en middels stor norsk by) bygger vi ned. 1990–2019 forsvant 20.000 dekar myr og 80.000 dekar torvmark.

Og flatehogsten fortsetter, til tross for at det knapt er naturskog igjen.

Store muligheter

Naturrestaurering, slik det defineres i dag, innebærer ikke nødvendigvis en total gjenoppretting av en slags naturlig idealtilstand (hva nå det skulle være), men alle tiltak som gir en varig og vesentlig forbedring av naturen. Et mye mer positivt og oppnåelig mål. Det innebærer alt fra å åpne opp bekker og elver som ligger i rør til bekjempelse av uønskede arter som pukkellaks, havnespy, sitkagran, parkslirekne og lupin.

At det er enkelt å søke om midler til ulike tiltak, kan åpne for en folkelig mobilisering der man ser konkrete virkninger nokså umiddelbart, entusiasmen og naturgleden kan vekkes og det kan bli en positiv spiral. En mer intakt natur gjør også kloden mer robust i møte med klimaendringer.

Og det er nok å ta av. Skoger, myrer, fjorder, vassdrag og havområder. Nesten en tredjedel av fastlandet er forringet, anslår miljøorganisasjonen Sabima i et notat. Selv om det skjer lite, er det lyspunkter. Lokale eksempler i småskala er restaureringen av Storåna i Sandnes og Møllebekken i Stavanger.

Suksessprosjekter

Norgeshistoriens største restaureringsprosjekt er det 165 km² store skytefeltet Hjerkinn i Dovrefjell, gjennomskåret av veier og militære anlegg, og store sår etter bomber og rester av ammunisjon. Hjerkinn er nå nasjonalpark. Det mest kostbare og krevende tiltaket er Sveagruvene på Svalbard, et nedlagt kullgruveanlegg hvor selve landskapet også er tilbakeført.

Suksesshistorien med beveren er verdt å minnes. På slutten av 1800-tallet var beveren omtrent utryddet i Europa, i Norge var det mindre enn 100 dyr igjen. Med fredning og utsetting har bestanden tatt seg kraftig opp i Norge og resten av Europa. I dag teller bestanden mer enn en halv million individer. Og bestanden av fjellrev er økt fra ca. 50 til 300 de siste tjue årene.

Naturskog har et enormt artsmangfold, men kun noen få prosent av norsk skog kan kalles naturskog. Et styrtrikt land som Norge bør kunne sette av midler til å erstatte flatehogsten med bærekraftig drift. Faktisk er trevirket fra slike hurtigvoksende plantasjeskoger av slett kvalitet, og solide byggematerialer fra selektiv plukkhogst kunne blitt en norsk spesialitet og et konkurransefortrinn.

La naturen være i fred

Rewilding er et spesialtilfelle av naturrestaurering hvor man lar naturen være i fred og gå sin gang, ofte ved å sette ut en eller flere nøkkelarter, som regel store dyr. Yellowstone naturpark i USA er et kjent eksempel, hvor gjeninnføringen av ulver ledet til en kaskade av positive effekter. Den avstengte sonen rundt Tsjernobyl har nå – nokså utilsiktet riktignok – det rikeste dyrelivet i Europa. Dokumentarfilmen Rewilding på NRK viser hvordan et storgods i Sør-England lot eiendommen gro igjen til å bli en oase for ville dyr og fugler.

Også selve kulturlandskapet kan restaureres. Gamle kulturlandskap har en enorm artsrikdom, noe vi knapt kan si om dagens storskala industrielle landbruk. Jæren har kun få fragmenterte områder igjen med et visst artsmangfold. Men vi har faktisk bedre muligheter for naturrestaurering enn de fleste andre områder i landet, som Knut Henrik Dagestad fra Statens naturoppsyn i Rogaland påpekte i en debatt under årets Wonderful World. Teknisk sett er det enkelt å gjøre effektive tiltak, desto vanskeligere å mobilisere politisk vilje.

Det er noe ynkelig i at et land som Norge, som har tjent seg styrtrikt nettopp på utvinning av naturressurser, er en sinke i Europa i å restaurere natur. Vi må sette midler bak målene. Det sier litt at vi ifølge Nasjonal transportplan 2025–2036 bevilger 1300 milliarder til infrastruktur, men bare noen titalls millioner her og der til naturrestaurering. Det holder ikke.