Ytringsfrihet er ikke bare et privilegium. Det er en form for makt. Makt uten ansvar er farlig

Noen frykter at rammer for barns bruk av sosiale medier er en form for sensur. Det er feil. Foto: Shutterstock

DEBATT: Den 27. juni 1817 sto William Lamb, daværende medlem av det britiske parlamentet, på talerstolen og uttalte: «The possession of great power necessarily implies great responsibility». Sitatet er senere blitt popularisert gjennom Spider-Man, men peker på en universell sannhet: makt og ansvar henger uløselig sammen. I vår tid er dette særlig aktuelt i debatten om ytringsfrihet.
For ytringsfrihet er ikke bare et privilegium. Det er en form for makt. Og makt uten ansvar er farlig.
Mange profiler i offentligheten påstår at de «bare sier det som det er». Men retorikk er aldri nøytral. Det er et fag, et virkemiddel, og i oppmerksomhetsøkonomien et våpen. Når sterke stemmer velger ord, gjør de det for å oppnå effekt: engasjement, rekkevidde, makt.
Hannah Arendt advarte: «Et folk som ikke lenger kan skille mellom sant og usant, kan du gjøre hva som helst med.» Når retorikk forvrenger virkeligheten og nok mennesker aksepterer løgnen som sannhet, undergraves selve demokratiet.
Vi vet hvordan sosiale medier fungerer: algoritmene fremmer innhold som engasjerer. Dette er ofte innhold som vekker sterke følelser – særlig sinne og frykt. Dermed trekkes vi inn i polarisering og ekkokamre som gjør oss blinde for nyanser.
Hvis voksne sliter med å navigere i dette landskapet, hvordan kan vi forvente at barn og unge skal klare det? Å si at «de må lære å tåle det» er ansvarsfraskrivelse. En niåring skal få være barn, ikke bære byrden av å forstå oppmerksomhetsøkonomiens manipulasjon. Barn trenger vern og samfunnet trenger strukturer som beskytter dem.

Noen frykter at rammer for barns bruk av sosiale medier er en form for sensur. Det er feil. Sensur begrenser meningsmangfold, men vern handler om å gi barn tid til å utvikle modenhet og kritisk sans før de utsettes for krefter de ikke har forutsetninger for å håndtere.