Anmeldelse «Oljefondet – på innsiden»

1 week ago 23

Med: Nicolai Tangen, Vaishali Lara Kathuria, Anders Meland, Haakon Husøy, Peder Viervoll, Grete B. Starheim, Emil Framnes

Regi: Ingrid Boon Ulfsby, Thale Persen

Norsk dokusåpe i fire deler

Premiere på NRK TV onsdag 23. april og NRK 1 onsdag 23. april kl. 20:00

I en kultur der alle forventes å slippe et kamerateam inn i stuen, skulle det bare mangle at ikke også Statens pensjonsfond utlandet blir utsatt for det samme.

Hele Norges sparegris, verdens muligens største investeringsfond (det blir i hver fall antydet hele tiden), har under den tidligere hegdefond-forvalteren Nicolai Tangens ledelse inntatt en mer «aggressivt åpen» holdning til oss, fondets eiere, i tråd med samtidens økte krav til – mote-ord ohoi – transparens.

Han lager allerede en podkast: «In Good Company». Her er TV-serien. Den er en dokusåpe, slett ikke ulik «Familien Nerdrum», «Born to Run» eller «Alle elsker David».

Hva er forskjellen på en dokusåpe og en mer klassisk dokumentar? Først og fremst at det ikke er noen journalister på jobb for å stille spørsmål underveis. Det er snarere snakk om la kameraet gå, og smugle det inn i situasjoner som er mest mulig tett på de viktige begivenhetene.

Journalistikken og analysene, i den grad de forekommer, besørges i klipperommet, i form av avisoverskrifter og arkivopptak fra TV, radio og podkaster, som i ettertid kommenterer det vi nettopp har sett.

Diskusjonen om hvor avslørende/tildekkende denne fremgangsmåten er, bør så absolutt tas. Saken her og nå får være at «Oljefondet – på innsiden» er et ganske vellykket eksempel på formen.

Den slår en ikke som spesielt lovende til å begynne med. Spesielt ikke for oss som begynner å knise ukontrollert i møte med store doser bedrifts-sjargong. Floskler av motivasjonscoach-typen, ord som prestasjon, vinnerskalle, bærektaftig og – nettopp – transparens.

Det er mye slikt i den første episoden, hvor vi presenteres for menneskene som produsentene har bestemt at skal være seriens hovedpersoner. Tangen, selvsagt, en mann med ikke ubetydelig sjarm. Med en tendens til å plumpe uti det. Men ydmyk nok til å la seg redde i land av de mer kjølige hodene han klokt nok omgir seg med.

De er blant andre den tidligere idrettspsykologen Anders Meland, pensjonsfondets helt egen mentaltrener. Men også kommunikasjonsdirektøren Marthe Skaar, og den personlige assistenten Grete B. Starheim.

Vi blir også kjent med fond-folk i andre deler av organisasjonen (og verden). Emil Framnes, global leder for aksjehandel ved hovedkontoret i Oslo. Peder Viervoll, trader og leder for kvantitativ aksjehandel i New York. Haakon Husøy, aksjeanalytiker og småbarnsfar som drømmer om å bli porteføljeforvalter.

Mange menn i dress og slips. Men vi skal ikke glemme bergenseren Vaishali Lara Kathuria, seniorrådgiver i eierskapsavdelingen i New York, som jobber med etikken i selskapene vi er deleiere i, og Eivind Fliflet, som arbeider med klimaspørsmål. Sistnevnte tar gjerne av seg slipset.

Alle disse er gode profiler. Deriblant Kathuria, som plukket opp sin amerikanske aksent fra «The Fresh Prince of Bel Air», Husøy, som har en gutteaktig god utstråling, samt Viervoll, som virker å være personifiseringen av uttrykket keep calm and carry on.

Dette i lett kontrast til Tangen selv, som blir frustrert når teknikken svikter under det famøse intervjuet med Elon Musk (i episode to), og som kan få seg til å sende en SMS til samme mann med denne setningen: «Veldig synd at vi ikke har mennesker som deg i Europa».

Høflighetsfraser må til i næringsliv og finans. Det skjønner selv jeg. Men i etterpåklokskapens april 2025 vil jeg mene at «mennesker som» Elon Musk er det siste Europa trenger.

Felles for oljefond-menneskene er at de er, som Tangen uttrykker det, er «sporhunder etter penger». At de virker som solide, seriøse, usedvanlig velbalanserte mennesker, med og uten idrettspsykologens hjelp, som jobber fryktelig mye, men likevel har tid til å jogge og gå på treningsstudio.

Skal vi dømme ut fra det vi ser i «Oljefondet – på innsiden», finnes det ikke slumsete mennesker blant disse i alt 700 ansatte. Eventuelle «Exit»/«Norwegian psycho»-typer er luket ut. Dette er Norges pengelandslag, og spillerne er topptrente – fysisk som mentalt. Tangen selv er tilsynelatende den eneste litt løse kanonen på dekk. Men også han tar morgenbad i Oslofjorden før solen står opp.

Det er, når alt kommer til alt, sikkert ikke så dumt at de som forvalter pengebingen vår dyrker en vinnerkultur, tenker at «bitterhet er suksessens fiende» (sitat Tangen) og, i kampens hete, gjør harry ting som å invitere Elon Musk til «den kuleste middagen i Europa». Litt ergrelse må vi kanskje tåle for våre barnebarns skyld.

«Oljefondet – på innsiden» gjør det en dokusåpe skal: Blir mer og mer interessant ettersom den skrider frem. Det er å håpe at kameraene fremdeles står på – i ville, uforutsigbare 2025 – med tanke på en sesong to.

Read Entire Article