Anmeldelse «The Last of Us», sesong: Lang sesongs ferd mot neste

4 weeks ago 19

En mørkere og følelsesmessig tyngre retur til soppapokalypsen. Som føles noe uforløst.

Tor Martin Bøe (musikk- og TV-anmelder)

Søndag 13. april kl. 10:00

The Last of Us, sesong 2
Amerikansk eventyr/drama i sju episoder
Med: Bella Ramsey, Pedro Pascal, Isabela Merced, Kaitlyn Dever
Serieskapere: Craig Mazin og Neil Druckmann
På Max fra mandag 14. april

«The Last of Us» kan på utsiden føles som underholdningsversjonen av USA etter den andre Trump-administrasjonens tollmurer og vaksinekaos.

Serien skildrer en verden herjet av en intelligent sopp. En organisme som sprer seg som et hypereffektivt virus ved å forvandle mennesker til viljeløse, morderiske vesener som smitter andre med et bitt.

Nei, det er ikke zombier.

Første sesong ga uansett en av de sterkeste og mest rørende enkeltepisodene i en TV-serie noensinne, og en vel så sterk sekundærskam-versjon av «Take on Me». De som kjenner til spillet vet allerede nå at den 40-år gamle hiten dukker opp her også. Bare at opplevelsen er det motsatte av klein.

Det er faktisk et av de fineste øyeblikkene blant disse sju episodene.

Her dukker samtidig seriens utfordring opp: Spillets narrativ er for langt, for omfattende og for komplekst til å fungere i en sesong på knappe sju episoder. Serieskaper og spillskaper Neil Druckmann har derfor strukket historien over flere sesonger. Det er greit.

Måten det er løst på er litt mer ugrei, men kan ikke utdypes uten å avsløre handlingen.

Styrken til både spill og serie er at begge klarer å gjøre dette post-apokalyptiske katastrofesamfunnet troverdig og gjenkjennelig. Det vises en verden som ikke fokuserer på å løse problemet med de dødelige plantene, tvert imot, der har man resignert og leser apokalyptisk science fiction som «Earth Abides», i en slags livsironi.

Det handler mer om å overleve i den nye verdensordenen. Konstellasjoner og organisasjoner kjemper om kontroll, folk flest vil bare være i fred og leve et mest mulig normalt liv. Ikke helt ulikt verden uten zombiesopp, altså.

Presentasjonen av disse livets små – samt en brå og dramatisk – forandring gjør at de første episodene føles som en tidlig sesongfinale, og legger forventingslisten skyhøyt for resten.

Det blir, bokstavlig talt, en litt langdryg reise.

Dynamikken mellom Joel (Pedro Pascal) som omsorgsperson/adoptivfar for Ellie (Bella Ramsey) utfordres, nye vennskap og relasjoner bygges og styrkes. Og en bredere post-apokalyptisk verden trer fram. Etter sju episoder er følelsen av å ha sett transportetapper og longører for å endelig begynne påtrengende.

I motsetning til «Squid Game» som i alle fall slutter ved en cliffhanger, men samtidig er halvveis i fortellingen, føles ikke avslutningen her bare som en litt irriterende avbrytelse.

«The Last of Us» sesong to er akkurat så uforløst at man like gjerne kan vente til sesong tre er ute før man dypdykker i sesong to. Da kan muligens helhetsinntrykket endre seg betraktelig.