Anmeldelse: «The Mandalorian and Grogu»: Yoda for liten og Yoda for stor

6 hours ago 3

This is the way.

Oppdatert tirsdag 19. mai kl. 15:00

The Mandalorian and Grogu

Amerikansk eventyrfilm
Regi: Jon Favreau
Manus: Jon Favreau, Dave Filoni og Noah Kloor
Med: Pedro Pascal, Brendan Wayne, Lateef Crowder, Jeremy Allen White, Sigourney Weaver.
Premiere onsdag 20. mai

Etter den episke, muligens også etiske, katastrofen kjent som siste tredjedel av Skywalker-sagaen og det håpløse sidesporet «Solo», er det kun stødige «Rogue One» som har gitt Disney kombinasjonen fansuksess og økonomisk avkastning på Star Wars-investeringen. På internettspråket blir oppfølgertrilogien gjerne kalt Episode 7: Han Solo dør, Episode 8: Luke dør og Episode 9: Leia dør. Man kunne kalt hele trilogien «Star Wars dør», for etterpå har ikke Disney prøvd seg med Star Wars på kino.

Ute i den lovløse utkanten av galaksen langt, langt borte har de samtidig etablert noe annet.

«Rogue One» har fått sin solide forhistorie i Disney+-serien «Andor». Mens «The Mandalorian» sparket i gang Disney+ som strømmetjeneste i 2020. Her etablerer en behjelmet Pedro Pascal og det Yoda junior-lignende vesenet vi nå kjenner som Grogu effektivt et univers som både er kjent og likevel føles annerledes.

For de mer knirkete av oss var dessuten bruken av den legendariske regissøren Werner Herzog som tidlig skurk viktig. Som serie ble den etter hvert noe kaotisk, preget av kjappe avgjørelser i pandemien og ideen om «ukens monster». Serieskaperne Jon Favreau («Iron Man») og Dave Filoni («Clone Wars») viste likevel at de skjønner og elsker Star Wars. Det fremsto som skrevet av tenkende vesener, ikke revisorer og direktører.

Nå, seks år senere, har Mandalorian og Grogu, denne sukkersøte blandingen av Yoda og Skomakergata-karakteren Jon Blund, fått reise til kinoskjermen, for å bli den første Star Wars-relaterte kinofilmen siden håpløse «The Rise of Skywalker» (2019). En forsiktig tå i stjernetåkevannet for å sjekke om Star Wars-interessen fortsatt finnes utenfor Disney+.

I motsetning til fortellingen om far og sønn Skywalker & co. har ikke «The Mandalorian and Grogu» sagakvaliteter med revolusjonære omveltninger som mål. Det er en western med smak av samuraifortellinger. Dialogene er så knappe at de kunne vært notert ned av Jon Fosse. Handlingen er heldigvis ikke like uavklart.

Filmen krever heller ikke at man har sett de 24 TV-episodene, eller noen av de andre seriene Disney har prøvd seg med de siste årene. At Mandalore er en planet, at man ikke skal ta av seg hjelmen, at det å være en mandalorian er en slags livsstilsreligion, på samme vis som jedi er det, eller at karakteren faktisk heter Din Djarin er mindre viktig.

Regissør Favreau har skapt en søt og sjarmerende blanding av mild James Bond og romwestern som er vanskelig å mislike, men vel så vanskelig å virkelig elske. Fortellingen bærer preg av å kunne ha fungert som en egen TV-sesong, men tar seg bedre tid enn både «Solo» og «The Rise of Skywalker».

Snill nok til å engasjere større barn, ikke kvikk nok til å fenge dem rundt tyve med bare sporadisk interesse for stjernekrig. Ganske fin for de av oss som kan huske en verden der man kunne telle Star Wars-filmer med tre fingre.
Det merkes i rollelista. Sigourney Weaver har en liten, men sentral rolle, og Martin Scorsese, nok en aldrende regissør, har stemmen til en nervøs pølseselger. Grogu er mer kawaii og instagramvennlig enn noensinne.

Virkelig episk blir det aldri. Men det er gjennomgående underholdende og sjarmerende.

Hvis poenget er å teste om Star Wars fortsatt har noe for seg på kino, må man huske at kredoet til mandalorianerne ikke er «may the force be with you», men «this is the way». Ikke en velsignelse, men et jordnært motto om plikt, rutiner og det å faktisk fortsette fremover.

For nå er kraften tilbake.

Publisert: 19.05.26 kl. 15:00

Read Entire Article