Det har vært action. Det har vært drama. Og det har vært både gråt og latter. 2025-utgaven av filmfestivalen i Cannes har bydd på flere fine opplevelser i de store kinosalene under palmene ved den berømte Croisetten.
Her har akkrediterte journalister og bransjefolk de siste 12 dagene sett til sammen over 100 filmer som kommer til å prege det neste året i større eller mindre grad.
Kvaliteten har jevnt over vært god, for eksempel i hovedkonkurransen, som ikke har inneholdt en eneste katastrofe med kritikerslakt over hele linja.
Filmer som Ari Asters «Eddington», Julia Ducourneaus «Alpha», Mario Martones «Fuori» og Lynne Ramsays «Die My Love» har riktignok splittet kritikere, men har både tilhengere og motstandere. For eksempel er to av disse på min egen topp 10-liste lenger ned i denne saken.
STJERNESELFIE: Greg Tarzan Davis (fra venstre), klipper Eddie Hamilton, Angela Bassett, Tramell Tillman, Tom Cruise, regissør Christopher McQuarrie, Hannah Waddingham, Simon Pegg, Esai Morales og Pom Klementieff foran gallapremieren på «Mission: Impossible – The Final Reckoning» på filmfestivalen i Cannes.
Foto: AP
Årets desidert største film ble vist utenfor konkurranse, nemlig «Mission: Impossible – The Final Reckoning».
Tom Cruise var den aller største stjerna som kastet glans over den røde løperen, og han kom med en fantastisk underholdningspakke med noe av det ypperste innen moderne actionkunst.
Filmen er ikke perfekt, men 62-åringens egne stunts imponerer virkelig. Det samme gjør regissør Christopher McQuarrie, som har laget engasjerende agentaction med et hjerte for sine figurer.
Verdt å merke seg, er at tre kjente skuespillere debuterte som regissører I sideprogrammet Un Certain Regard, nemlig Scarlett Johansson med «Eleanor the Great», Harris Dickinson med «Urchin» og Kristen Stewart med «The Chronology of Water».
Johanssons film er en søt, morsom og rørende indie-komedie om en gammel dame som lyver om å være en Holocaust-overlever.
Dickinsons film er et fint og velment sosialrealistisk drama om en uteligger i London som forsøker å få livet på rett kjøl. Frank Dillane vant skuespillerprisen i Un Certain Regard for sin hovedrolle. Stewarts film så jeg ikke.
DEBUTANT: Scarlett Johansson besøkte filmfestivalen i Cannes med sin første spillefilm som regissør, nemlig «Eleanor the Great».
Foto: AP
Cannes-festivalen viser ikke bare nye filmer, men også restaurerte klassikere i sideprogrammet Cannes Classics. Ett av årets bidrag var Charlie Chaplins «Gullfeber» («The Gold Rush») som fyller 100 år.
Den har blitt kjærlig restaurert etter alle kunstens regler, og ser kanskje bedre ut nå enn noen gang, med klare bilder med god kontrast og filmkorn intakt.
Det var også tydelig at visningen falt i smak hos et stadig humrende og leende publikum, blant dem to av Chaplins egne barnebarn.
KLASSIKER: Charlie Chaplin morer og rører fremdeles i den hundre år gamle filmen «Gullfeber».
Foto: Roy Export Company LTD
Cannes Classics hadde også visninger av fantastisk restaurerte versjoner av Stanley Kubricks «Barry Lyndon» og John Woos «Hard Boiled», som jeg dessverre ikke fikk tid til å se, men jeg gleder meg vilt til de utgis på 4K UHD Blu-ray!
Det er selvsagt hovedkonkurransen som har vært omspunnet av størst spenning. I år var 22 filmer med i kampen om Gullpalmen, og det er viktig å understreke at man aldri rekker å se alt på en slik filmfestival.
Følelsen av å ha gått glipp av mulige gullkorn er alltid til stede i Cannes. Når det er sagt, er dette de 10 filmene jeg har hatt mest glede av i årets hovedprogram:
Affeksjonsverdi
GJENFORENES: Gustav (Stellan Skarsgård) møter datteren Nora (Renate Reinsve) i «Affeksjonsverdi».
Foto: Christian Belgaux / Nordisk Film Distribusjon
Det er ikke patriotisme som gjør at årets norske bidrag topper min liste, den var bare rett og slett best!
Joachim Triers nye film tok også resten av Cannes-festivalen med storm, med en 15–19 minutter lang stående applaus på gallapremieren (avhengig av hvilken uoffisiell «måling» man stoler på).
Flere av de virkelig store og toneangivende mediene, som Variety, The Hollywood Reporter og IndieWire, leverte ekstremt positive anmeldelser.
Selv synes jeg dette er en varm og vakker film med rørende skuespillerprestasjoner og en tematikk rundt familierelasjoner som mange nok kan kjenne seg igjen i.
Den er mer forsiktig i formen enn Triers forrige, «Verdens verste menneske», men lodder store dyp i utforskingen av det kompliserte forholdet mellom to voksne søstre (Renate Reinsve og Inga Ibsdotter Lilleaas) og deres fraværende far (Stellan Skarsgård).
Vinner den Gullpalmen i kveld? Saken oppdateres!
O agente secreto (The Secret Agent)
PÅ FLUKT: Marcelo (Wagner Moura) gjemmer seg for farlige krefter i «O agente secreto» («The Secret Agent»).
Foto: Cinemascopio, MK Production, One Two Films, Lemming
Denne brasilianske filmen er fyrverkeri av spioner, samba og sommer. Mer et drama enn en agentthriller, har den likevel et gjennomgående spenningsmoment, med en forrykende god Wagner Moura («Tropa de Elite», «Narcos») i hovedrollen.
Han spiller en mann på rømmen fra farlige krefter i 1977, når Brasil er et militærdiktatur, og søker tilflukt i byen Recife, som skal vise seg å ikke være så trygg som han først antar.
Filmen har en nydelig og gjennomført tidskoloritt, full av varme 70-tallsfarger, kule 70-tallsbiler og ubarberte 70-tallsmenn med svette hengemager. Handlingen foregår selvsagt også midt i karnevalstiden, med den tette og intense atmosfæren det fører med seg.
Dette er en skikkelig frodig og vellaget kinofilm for brede lerreter, signert regissør Kleber Mendonça Filho («Aquarius», «Bacurau»).
Nouvelle vague (New wave)
DEN NYE BØLGEN: Guillaume Marbeck (til venstre) spiller Jean-Luc Godard i filmen som Richard Linklater (til høyre) har regissert.
Foto: Jean Louis Fernandez
Regissør Richard Linklater («Dazed and Confused», «Before Sunrise»-trilogien, «Boyhood») har laget en smart, morsom og underholdende kjærlighetserklæring til den franske nybølge-filmen.
«Nouvelle vague» handler nærmere bestemt om den spesielle innspillingen av regissør Jean-Luc Godards innflytelsesrike «Til siste åndedrag» («À bout de souffle») fra 1960.
Linklaters film er fortalt i samme rå, friske og usminkede stil som originalen, noe som rett og slett er en genistrek.
Dette er en nydelig opplevelse for alle som elsker film, fylt av herlige vink og innsiktsfulle referanser til Godards klassiker.
Sirat
PÅ LETING: En far (til høyre) slår seg sammen med en gruppe ravere i Marokko for å finne datteren sin i «Sirat».
Foto: Quim Vives
Dette er en fransk-spansk film lagt til et ørkenrave i Marokko, der en far og hans sønn leter etter deres datter og søster, som har forsvunnet i området.
Den byr på merkverdige figurer i et innlevd ravemiljø som virker autentisk, som om skuespillerne er hentet rett fra dansefeltet.
Filmen er også full av dundrende ravebeats som fikk alle de 2300 setene i Grand Théâtre Lumière til å riste.
I tillegg har «Sirat» noen mørke overraskelser på lur i en historie som vanskelig lar seg forutsi. Ikke alle i Cannes var like begeistret for filmens valg, men jeg synes at dette er sterkt og modig levert av regissør Oliver Laxe!
The History of Sound
KJÆRLIGHETSHISTORIE: Paul Mescal spiller den ene hovedrollen i den nydelige filmen «The History of Sound».
Foto: Fair Winter LLC. All Rights Reserved.
Paul Mescal og Josh O’Connor storspiller i denne aldeles nydelige kjærlighetshistorien, regissert av Oliver Hermanus.
Her møter vi to unge menn rett i forkant av første verdenskrig, som danner et vennskap på grunnlag av sin felles interesse for folkemusikk.
De vandrer rundt på den amerikanske landsbygda for å samle inn ukjente sanger og spille dem inn på vokssylindere med en fonograf, og på veien vekkes både romantikken og begjæret mellom dem.
Mange år senere ser en av dem tilbake på det som skjedde og hva det betød for ham.
Filmen er både sår og vond, men også overraskende vakker, både når det gjelder skildringen av forholdet mellom de to mennene, naturen de ferdes i og musikken de oppdager sammen.
Die My Love
INTENS FILM: Jennifer Lawrence spiller en nybakt mor med fødselsdepresjon i («Die My Love»).
Foto: Okasha
Fødselsdepresjon skildres med intens nerve, men også med innslag av humor og hjertevarme, i denne knyttneven av en film, regissert av Lynne Ramsay («Vi må snakke om Kevin», «You Were Never Really Here»).
Jennifer Lawrence og Robert Pattinson gjør sterke skuespillerprestasjoner i usminkede hovedroller.
De spiller nybakte foreldre i et hus på landet, der moren etter noen måneder begynner å vise tegn til mental ustabilitet med uberegnelig oppførsel.
Ramsay skildrer ned nedadgående spiralen med nærgående bilder og et særdeles aggressivt lydspor, og resultatet er positivt enerverende. Filmen kan fremstå som plagsom, men det er selve målet med den.
It Was Just an Accident
ESKALERENDE SPENNING: Tre av ofrene til en mulig torturist samarbeider i Jafar Panahis «It Was Just an Accident».
Foto: Jafar Panahis Productions, Les Films Pelleas
Jafar Panahis thrillerdrama tar utgangspunkt i vilkårlig fengsling og tortur av uskyldige borgere, og er dermed nok en iransk film med lite tildekt kritikk av regimet.
En liten ulykke gjør at bilen til en familie får motorstopp utenfor et verksted. Eieren mener å gjenkjenne sjåføren som sin egen torturist under et fengselsopphold flere år tidligere, og følger etter ham for å stille ham til ansvar.
Han blir imidlertid usikker på mannens identitet, og tar derfor kontakt med flere av hans ofre i ett forsøk på å få en bekreftelse. Denne situasjonen eskalerer mot et alvorlig klimaks, noe som gjør at filmen har en stigende spenningskurve.
Den er stramt og godt fortalt, riktignok med en del kulturelt betinget overspill, men «It Was Just an Accident» er like fullt en effektiv og slagkraftig film som peker på konsekvensene av undertrykking av vanlige menn og kvinner.
Eddington
STARTER FEIDE: En sheriff (Joaquin Phoenix) går i klinsj med borgermesteren (Pedro Pascal) i den lille byen Eddington, New Mexico.
Foto: A24
Regissør Ari Aster er mest kjent for «Hereditary» og «Midsommar», som er knallgode skrekkfilmer. «Eddington» er imidlertid mer et satirisk westerndrama med thrillerelementer.
Her kommenterer han de politiske skillelinjene i samtidens USA i en spinnvill historie om en sheriff og en borgermester som går i klinsj i en liten ørkenby i New Mexico.
Joaquin Phoenix lar seg oppsluke av hovedrollen som sheriff Joe Cross, som blir et symbol på våpenglade konspirasjonsteoretikere som mister grepet på virkeligheten. Filmen er både morsom, spennende og foruroligende.
La petite dernière
NYDELIG HOVEDROLLE: Fatima (Mouna Soualem) utforsker sin lesbiske legning i all hemmelighet i «La petite dernière» («Lillesøsteren»).
Foto: June Film, Katuh
Denne franske filmen handler om 19 år gamle Fatima, som er muslim og bor i et konservativt hjem, og begynner derfor å utforske sin lesbiske legning i all hemmelighet.
Filmen følger hennes søk etter likesinnede, med et spesielt søkelys på forholdet hun innleder med kompliserte Ji-na.
Dette er et nydelig drama fra regissør Hafsia Herzi med både brodd og sjel, samt en superfin hovedrolle fra Mouna Soualem.
The Phoenician Scheme
FINURLIGE FIGURER: Benicio Del Toro og Mia Threapelton spiller hovedrollene i Wes Andersons «The Phoenician Scheme».
Foto: United International Pictures
Dette er ikke blant Wes Andersons beste filmer, men likevel god nok til å snike seg inn på min toppliste fra årets Cannes-festival.
Selv om lite i historien virker å ha noen større betydning, er Andersons velkjente form på plass, med finurlige figurer plassert i stramme tablåer filmet med utsøkt presisjon.
Filmen følger Zsa-zsa Korda (Benicio del Toro) og hans forsøk på å redde sitt mektige imperium ved å gjøre sin eneste datter, Liesl (Mia Threapleton), til sin enearving.
«The Phoenician Scheme» har flere innslag av eksistensiell satire om makt, rikdom og korrupsjon, og understreker gledene ved å befinne seg i Wes Andersons lekegrind.
English (US)