Denne filmen vil fryktelig gjerne at du skal like den

En familievennlig science fiction-film som mener det er håp i verden, endog en fremtid for oss mennesker? Som velger å tro at det er intelligent liv på andre planeter, og våger å håpe at dette intelligente livet vil oss, menneskene på jordkloden, vel?

Dette er ideer som i sin tid gjorde Steven Spielberg til verdens mest kommersielt suksessrike filmregissør (jfr. «Nærkontakt av tredje grad», 1977 og «E.T. -gjesten fra verdensrommet», 1982).

Og det er, tror jeg, slike ideer som mange, ikke minst Hollywood selv, mener at bør være filmbyens kjøtt og poteter. Eller bør det være mente?

Er tiden for søtt sentimentale søndagsmatiné-aktige familiefilmer som «Project Hail Mary» simpelthen over? Nå som barn og foreldre lever i atskilte digitale bobler? Nå som verden ser så semmer ut at vi alle er blitt kynikere?

GJENNOM NØKKELHULLET: Milana Vayntrub og Ken Leung i «Project Hail Mary». Foto: Amazon MGM Studios / SF Norge

Ikke vet jeg. Det jeg vet, er at «Project Hail Mary» jobber knallhardt, i over to og en halv time, for å demonstrere at den har livets rett. Ja, så gjerne vil den vinne vår gunst, at det for undertegnede ble rent for meget.

Ryland Grace (en utrettelig sjarmerende Ryan Gosling) våkner opp i et romskip, etter gud vet hvor mange år i en dyp søvn. De to menneskene han på et eller annet tidspunkt ble skutt opp i rommet sammen med, er døde. Han er alene. Han husker ikke hvem han er, hva han heter og slett ikke hvorfor han er her – 113,8 år hjemmefra.

Sveisens hans er av syvsovertypen, han rocker kombinasjonen romdrakt og tennissokker, kroppen må lære å bevege seg fra grunnen av. Gradvis, sakte men sikkert, går filmen i gang med å avdekke for oss hvordan han havnet der.

Grace, lærer vi, var en gang en verdensledende molekylær-biolog. Med så radikale og kontroversielle ideer at han en dag lot vitenskapsverdenen være vitenskapsverdenen, trakk seg fra hele sulamitten og ble en populær, og liksom uvanlig hot, ungdomsskolelærer i stedet.

TILBAKE I MANESJEN: Ryan Gosling og Sandra Hüller i «Project Hail Mary». Foto: Jonathan Olley / SF Norge

Slik levde han, inntil Eva Stratt (Sandra Hüller, superb som vanlig) en dag tok kontakt. Verden trenger hjelp! Solen er i ferd med å bli spist opp av noe som heter astrofag, en ondartet mikroorganisme. Vi har bare ett håp: Å sende våre beste opp for å få satt en stopper for det.

Ryland Grace kan protestere så mye han vil (og det vil han). Men Stratt, som er overhodet for en internasjonal krisestab der all verdens land og regjeringer samarbeider så godt og friksjonsfritt at det er til å få en tåre i øyekroken av, mener bestemt at han er en av disse beste.

HOT LÆRER: Ryan Gosling i «Project Hail Mary». Foto: Jonathan Olley / SF Norge

Så han blir sendt av gårde, mot sin vilje, i et romskip som ironisk nok kan bruke nettopp astrofag som superbrensel. Og nå er han altså våken der oppe, og må finne ut hva han skal bruke resten av sine dager på.

Så har det seg slik at Grace en dag blir oppsøkt av et annet romskip. Det ser snodig ut, som en håndfull ukokt spaghetti, og det viser seg å ha en passasjer ombord som Grace på overrumplende smertefritt vis evner å opprette kontakt og endog verbal kommunikasjon med.

KUNNE TRENGE EN VENN: Ryan Gosling i «Project Hail Mary». Foto: Jonathan Olley / SF Norge

Dette vesenet har ikke et ansikt som sådan. Det ser ut som en samling steiner, det beveger seg som en krabbe og Grace gir det navnet Rocky. Rocky er vennlig, og kommer fra en planet, Erid, som har det eksakt samme problemet som jordkloden: Den hersens astrofagen.

Her skal pjalter sammenslås, og sterke, inderlige vennskapsbånd knyttes. Koselige vitser skal utveksles, små søte danser skal danses, publikums hjerter skal – forhåpentlig – knuses. Rocky er som E.T., bare uten øyne, nese og munn, og snakker en kokett, barnslig engelsk som du enten vil bli sjarmert eller veldig irritert av.

Vil disse to nyslåtte perlevennene klare å redde sine respektive hjemplaneter? Vil de klare å benytte den potente fienden – astrofagen – til å reise hjem igjen, raskere enn tidligere antatt?

Som antydet: «Project Hail Mary» vet ikke hva godt den skal gjøre for oss. Den logrer med halen som en hund som vil ha kos og mat, den er så lys til sinns, så tvers gjennom positiv, at de av oss som ikke helt makter å være like optimistiske, vil slite.

Jeg slet. Spesielt når filmmakerne la inn enda et gir i den avsluttende sjarmøretappen.

VEKT- OG BEKYMRINGSLØS: Ryan Gosling i «Project Hail Mary». Foto: Jonathan Olley / SF Norge

Likevel. Noen dårlig film er dette ikke. Den er en crowdpleaser, en film mange vil ha lett for å elske, båret på skuldrene til en skuespiller, Gosling, som er akkurat så sjarmerende som filmmakerne håper at han er. God til å spøke, god til å gråte mandige tårer, en tvers gjennom trivelig fyr med genuin filmstjerne-karisma.

Kunne du tenke deg en film á la «The Martian» (2015, som denne deler DNA med), «First Man» (2018, som denne deler Ryan Gosling med), «Gravity» (2013) og «Interstellar», men uten alt det såre eller (relativt sett) abstrakte og vriene?

Da kan du trygt se denne.