Det er rett og slett ekstremt ubehagelig å bli lurt

Det virket ikke som om de var forberedt på reaksjonene i det hele tatt.

Nora Campbell, forlagssjef for skjønnlitteratur i Aschehoug, måtte ofte lete etter ordene da hun ble stilt til veggs i gårsdagens Dagsnytt Atten. Bakgrunnen var at Aschehoug hadde sendt flere falske leserinnlegg til samlivsspaltene i Aftenposten og VG.

Tre leserbrev, som var skrevet for å kunne være fra hovedpersonene i forfatter Helga Flatlands siste roman, var blitt besvart av Aftenpostens samlivsterapeut Frode Thuen i god tro.

Sakene ble raskt avpublisert. Og på sosiale medier var oppstandelsen stor, over at et forlag ville gå inn for å lure både Aftenposten og avisens lesere. Det som sikkert var ment som et morsomt og originalt PR-stunt, ble oppfattet som et bedrag. En avis ble brukt til å drive reklame, uten at de var klar over det.

Her kan man tenke at all PR er god PR. Veldig mange har nå fått med seg at Helga Flatland har en ny roman ute.

Men siden samtalen i etterkant har handlet nærmest utelukkende om forlaget og de negative reaksjonene, og ikke romanen, er det grunn til å tro at det er langt mellom high five’ne på Sehesteds Plass.

Hva var det Aschehoug feilbedømte?

For det første tok de nok ikke innover seg hvor lett det er å lure noen. I sitt svar til Aftenposten skriver Campbell: «Vi har alltid opplevd Flatlands karakterer og krisene de står i, som så troverdige at de unne vært ekte. Nettopp derfor ønsket vi å undersøke hvordan disse konfliktene ville bli forstått utenfor boksidene.»

Denne tanken er selvfølgelig besnærende. Hva ville skje hvis man lar litterære skikkelser henvende seg til folk i den virkelige verden, som en samlivsterapeut?

Men det at disse falske brevene ble tatt inn i Thuens spalte, sier ikke mye om hvor troverdig Flatland skriver. All den tid de ble presentert som brev fra virkelige mennesker, var det egentlig ingen grunn til at Thuen, Aftenposten eller leserne skulle mistro dem.

For jevnt over går vi ikke rundt og lurer på om folk lyver rett ut. Da må det nok være snakk om en situasjon der det fordekte eller fordreide er innbakt. En reporter som intervjuer en statsråd, eller en diplomat midt i en forhandling, vet at motparten har en agenda og må prøve å identifisere den. De færreste vil tenke slik i møte med et sårt leserinnlegg fra en middelaldrende kvinne som har havnet i overgangsalderen og synes det er tøft.

For det andre virket det ikke som om forlaget tenkte gjennom hvor ubehagelig det er å bli lurt. Å gå inn i en samtale alvorlig og oppriktig, for så å finne ut at premissene var noe helt annet enn hva du trodde, er ydmykende. Det gjelder enten det skjer i privatsfæren eller i spaltene.

Når det skjer i spaltene, får det også en mer alvorlig dimensjon. Det understrekes av at stuntet ikke handlet om å fremføre kritikk eller si noe vektig, men om å drive PR. Trine Eilertsen, Aftenpostens sjefredaktør og levende tordensky i Dagsnytt Attens studio, påpekte at Aschehougs stunt gikk ut over tilliten mellom avis og leser.

Der kom hun også inn på en annen grunn til at dette er en kjip sak for både Aftenposten og VG.

For journalistikken som handler om rådgivning, om samliv og barneoppdragelse og økonomi, er litt annerledes enn annen journalistikk.

Det betyr ikke at det er fritt frem for Aschehoug å manipulere den for å skaffe seg PR.

Men det betyr at den ikke er gjenstand for den typen rutiner som preger annen journalistikk, som faktasjekk og tilsvar og kryssjekking hos flere kilder.

Eilertsen påpeker at avisen kan sjekke identiteten til de som skriver inn til Frode Thuen hvis de vil. Det kan de nok, men hvor ofte skjer det? Disse spaltene er tillitsbaserte, og det er vanskelig å se for seg hvordan de kan være annerledes. Den som utleverer samlivsproblemene sine, vil for det aller meste være nervøst opptatt av at ingen lesere skal kunne skjønne hvem det gjelder.

All tillit kan utnyttes. Også denne. Blant de som ikke var særlig oppbrakt over Aschehoug i går, var de som erklærte at de aldri hadde trodd på at leserbrevene var ekte uansett. Som påpekte at tilliten Eilertsen snakket om, kanskje aldri hadde vært der i møte med denne typen spalter.

Det kan godt hende at sannheten befinner seg et sted midt mellom. At utvalget av brev som kommer på trykk, er en miks av ekte og falske brev, i et blandingsforhold jeg ikke skal forsøke å gjette på.

Men det kan hende at kynikerne undervurderer hvor mange som går rundt der ute med problemer de synes det er vanskelig å snakke om. Det er nok av dem som kan synes det er en lise å øse ut av seg til en fremmed terapeut, en som aldri vil møte dem eller ektefellen.

Slik sett har Campbell et poeng når hun påpeker at det kan være interessant å sammenligne skjønnlitteratur og samlivsspalter. Felles for de to formene er at de kan være en slags laboratorier, der du kan sette inn noe av det mest private, såre og vanskelige i ditt eget liv, anonymt og uforpliktende, og se hva som skjer med det der.

Aschehoug ønsket å samle forfatter og samlivsterapeuter i etterkant av stuntet, til en samtale om problemene som ble tatt opp. Det kunne nok blitt en interessant samtale. Men det ville nok vært en fordel om alle involverte fra første stund hadde visst hvilken båt de var om bord i.