«Det er sårt, vondt – og fryktelig gjenkjennelig»

Hvor ble det av snakkisene og favorittene i år, spurte kollega Siss Vik i Bokbrevet nylig.

Hun var skuffet over et bokår med mange stjerner, men få virkelig skinnende romaner fra best­selgerne.

Selv har jeg funnet gull i kort­formatet.

Her er tre novelle­samlinger du trygt kan legge under juletreet, eller enda bedre: Gi i julegave til deg selv.

Smart og under­fundig om å se og ikke ville bli sett

• Tittel: «Kan eg sjå på»
• Forfatter: Frida Fliflet
• Forlag: Samlaget

Dette må da være årets novelle­debut?

Jeg falt i alle fall pladask for disse elleve spenstige tekstene til Klasse­kampen-journalist Frida Fliflet, som viser seg som et lysende litterært talent.

Fliflet tar leseren med til nye steder: fra eple­gården i en trang vestlands­fjord, der en gutt observerer sine kranglende beste­foreldre, til den chilenske hoved­staden, der en ung norsk turist koker over av skam over sitt eget unn­vikende blikk på fattig­dommen.

Nettopp blikk er viktig her: Personene vil unngå andres blikk på seg, eller de forsøker å fange noens blikk.

Fliflet skriver over­bevisende om å være ung voksen, det litt kavete mellom­rommet der man både er brå­moden og samtidig liten og redd.

Personene hennes forelsker seg, de drømmer stort – og faller hardt:

Det er sårt, vondt – og fryktelig gjen­kjennelig.

Veien fra håp og lykke til sorg og fortvilelse er kort i disse novellene. Forfatteren skriver fram små, fortetta situasjoner der noe rakner, og hun har stål­kontroll på de ulike forteller­perspektivene: Den bunadskledde 16-åringen på konfirmasjon som pirker i marsipan­kaka, liv­redd for å få «kake­kropp»:

«Eg må berre komma meg gjennom akkurat dette, berre nett gjennom kake­krattet og over på andre sida, så kan eg bli rein og lett og lys på ny.»

Eller hun som blir snik­fotografert i svømme­garderoben: resultatet av en grusom hevn.

Men når man tror at alt er i ferd med å gå til helvete, lar Fliflet leseren tenke selv.

Det er elegant gjort.

Får leseren til å le og grøsse

• Tittel: «(44)»
• Forfatter: Erlend Kaasa
• Forlag: Samlaget

Erlend Kaasa debuterte i 2009, og han har utgitt tre romaner som alle har gått litt under radaren.

Kanskje blir denne samlingen gjennom­bruddet? Kaasa mestrer i alle fall sjangeren til finger­spissene.

Novellene er akkurat passe syrlige, de biter fra seg, underholder og overrasker. Han lar heller ikke personene sine slippe unna ubehaget.

Som forfatteren vi møter i den første novella, «Kjerring­emne».

En «myk mann», med kone og to barn. Da han blir beskyldt for å ha skrevet et kvinne­fiendtlig manus, gjør han et liksom-selv­ransakende tilbake­blikk på alle kvinnene «som har streifa livet hans».

Det er komisk og stusslig på den helt rette måten.

Kostelig og smerte­fullt blir det også når Kaasa tar oss med på den strabasiøse løpe­turen til en trenings­narkoman type med tvangs­tanker, og hans forsøk på å ta tilbake Strava-rekorden på Ådnanipa climb:

Det står om liv og død, bokstavelig talt.

«(44)» byr på åtte tankefulle tekster om valgene man tok, og sjansene man ikke tok: Flere av personene her opplever at tiden renner fra dem, at de er i ferd med å stivne midt i livet.

Én kvinne ligger på en trampo­line og grubler på de store spørsmålene, en annen gruer seg til weekend­tur med mannen. En tredje ser seg selv i speilet og får sjokk.

Her er skuffelser, panikk, tapte muligheter, men også blaff av håp – ei hand å holde i der i natte­mørket i en liten kjeller­hybel på Vigre­stad.

Kaasa har et godt blikk for detaljer, for små og store øyeblikk. Og selv om personene hans får gjennomgå, har han mye omtanke for dem. I disse novellene er det lunt og godt å være.

Skjebnesvangre møter i finstemt debut

• Tittel: «Steder vi var»
• Forfatter: Silje Hildershavn Heier
• Forlag: Tiden

Menneskene i «Steder vi var» står i mentale veikryss.

Noen er på vei et sted: til Nesodden for å få et lite glimt av det livet man har mistet, eller ut til forblåste Orkn­øyene for å treffe en vilt fremmed, som er grunnen til at man lever.

Andre flykter fra noe eller noen.

En mor tar nattoget til Bergen med sine to barn for å unnslippe en voldelig ekte­mann. En annen mor forsøker å flykte fra seg selv, fra skyld­følelsen over å ha gått over så veldig, så fryktelig, over streken.

Forfatter­debutant Silje H. Heier er psykolog, og hun viser i disse ti ord­knappe, stramt komponerte og sanselige novellene dyp forståelse for de ofte trøblete relasjonene mellom oss mennesker: den vanskelige kommunikasjonen og alt vi baler med av ensomhet, begjær, skam og usikkerhet.

Det handler om valgene vi tar, eller valgene andre har tatt for oss.

I «Carl Berner» observerer hun fra barnets øye­høyde. Jenta som forteller, har sluttet å snakke, men hun tenker, ofte det aller verste:

Novellen hugger tak i leseren; ubehaget ligger og dirrer over flere av disse tekstene.

Forfatteren byr på små, subtile hint, hun stoler på at leseren forstår under­teksten.

Det resulterer i tekster en gjerne vil lese flere ganger – selv om enkelte gir meg puste­besvær.