«Det føltes som en skrekkfilm»

14 hours ago 3

Det er klart for den siste EM-runden i quad cross. Det er nå det virkelig gjelder for Joakim Granli. Han ligger an til å fullføre på tredjeplass, hans beste sammenlagte plassering noensinne.

Joakim skal vise de store gutta med solide midler at en unggutt fra Aurskog kan hevde seg i toppen mot Europas elite.

– Jeg gledet meg enormt, forteller han.

– Dette skulle virkelig sette et perfekt punktum for sesongen.

La Colla-banen nord i Italia er rask og hard, men håndterbar. Som alltid før kjøring på en ny bane har Joakim studert videoer på forhånd for å være best mulig forberedt.

Han vet at han må prestere – og at han vet at samboer Anniken Lindvik Holth (25) følger spent med langs banen.

Før kvalifiseringen er det en treningsrunde der utøverne får en gjennomkjøring til å bli kjent med underlaget og forholdene.

Men Joakim legger merke til noe han ikke liker:

Tre kuler er lagt inn spesielt for denne helgen. De er ment som et sikkerhetstiltak for å senke farten, men virker keitete plassert. For Joakim er det vanskelig å finne flyten over dem.

Nå står han på startstreken i kvalifiseringen. Ny bane. Den samme, brennende motivasjonen.

Joakim klemmer inn gassen og skyter av gårde. Men da «fartsdumpene» skal forseres, går det fullstendig galt.

– Det føltes som en skrekkfilm, forteller Anniken.

Hun ser signalflaggene om behov for helsepersonell vaie. Da hun innser at det gjelder Joakim, tar hun seg over sperringen og løper mot samboeren.

– Jeg spurte om jeg fikk lov til å gå over, men det fikk jeg ikke. Så jeg tok meg lov.

Hun jobber selv som helsearbeider og klarer å holde seg rolig. Det er noe galt med benet hans, tenker hun først. Det ligger vridd i feil retning. Stygt, men håndterlig.

Men da Joakim sier at han sliter med å puste, forstår hun at dette kan være langt mer alvorlig.
Nå handler det ikke lenger om et brudd.

Det står om livet.

Joakim blir hentet i ambulansehelikopter. Anniken følger etter i bil.

Inne på sykehuset blir Joakim hasteoperert, mens Anniken går hvileløst rundt i gangen.

– Én time ble til to, to ble til tre, og tre til fire.

Anniken beskriver ventetiden i uvisshet som forferdelig. Hun må selv få hjelp av parets nære venn, Robin Celine, for å holde seg oppe.

Først etter fem dager blir Joakim vekket fra kunstig koma med uutholdelige smerter. Milten er fjernet, en lunge punktert, høyre hofte ute av ledd. Han har brudd i ryggen, tre brudd i skulderbladet, brudd i nakken og brudd i flere ribbein.

– Et helvete, sier han om tiden på sykehuset i Italia.

Det er litt under ett år siden Joakim Granli (24) ble hentet av ambulansehelikopteret, uvitende om hva som hadde skjedd – og hva som ventet ham.

Alt han vet om ulykken, er han blitt gjenfortalt av samboeren.

Joakim har viet livet sitt til motorsporten. Bare tre år gammel fikk han sin første firehjuling av faren Tommy.

Det var hans første store kjærlighet. Så kom Anniken. De har kjent hverandre siden de var små og ble kjærester på ungdomsskolen. Sammen har de delt de siste åtte årene.

De bor i en enebolig i Aurskog, omringet av myke åser og skog som strekker seg så langt øyet kan se. Det er stille der – i kontrast til putringen fra bensinlokket på ATVen som Joakim elsker.

Livet hans har gått i samme tempo som sporten, med to jobber for å finansiere satsingen – som bilberger og bilmekaniker. Noen dager rett fra verkstedet til en treningsøkt på ATVen, så videre til neste jobb.

Av og til har Anniken blitt med ham på ekstrajobben som bilberger for Viking, for å få mer tid med kjæresten. Hun har likt det, som hans høyre hånd – både i livet og på ATV-banen. Fra sidelinjen har Anniken gitt ham rundetider og rukket frem vannflasken under stoppene underveis i løpene.

De fleste internasjonale ATV-utøvere ankommer løpene i store trailere, med personlig kokk, massører, mekanikere og et helt støtteapparat. Joakim har derimot i alle år rullet inn på turneringer med faren Tommy som mekaniker – og Anniken som støtte og tilrettelegger på løp over hele Europa.

De siste årene har han i enkelte konkurranser kjørt for det franske laget WeDirt, også i det aktuelle løpet. Dit ankom Joakim i det han selv beskriver som «en sliten bil stappet full av ATVer». WeDirt-sjefen er heller ikke opptatt av status, men har enorm kunnskap etter en karriere som internasjonal utøver. Det samarbeidet passet Joakim perfekt.

Joakim har vunnet Norgescupen – og ble dermed regnet som best i Norge. Den internasjonale motstanden er tøff, men gjennom karrieren har Joakim vist at han kan levere, med seire i enkeltrunder i EM både i 2022 og 2023.

Sammenlagt har han likevel aldri stått på pallen. I La Coalla for snart ett år siden lå alt til rette for å endre på det.

Men så var det de tre kulene i løpsbanen.

I kvalifiseringsløpet kommer Joakim inn mot kulene i 50–60 km/t – og blir kastet av ATV-en. Han lander i oppoverbakken på den siste kulen.

– Det i seg selv hadde gått helt greit. Jeg har krasjet mange ganger før. Men da en firehjuling på 200 kilo lander oppå deg, blir det fort livsfarlig, forteller Joakim.

Kulene som var ment som et sikkerhetstiltak for å begrense farten i det aktuelle partiet av banen, får motsatt utfall.

Etter at Joakim har krasjet, blir kulene flatet ut før noen andre utøvere får kjøre.

FIM Europe, som arrangerte løpet, sier til VG at banen ble inspisert og godkjent før konkurransen, og at den oppfylte kravene fra både FIM og FIM Europe.

De bekrefter at det ble gjort endringer i banen etter ulykken.

– Situasjonen ble diskutert mellom løypens funksjonærer, og det ble besluttet å gjøre om på akkurat den delen av banen, sier Paola Bianchetti, leder for Sportsavdelingen i FIM Europe, til VG.

Da Anniken fikk se samboeren igjen, var han én milt fattigere og med 13 skruer i ryggen.

Paret forteller at da Joakim omsider ble vekket fra kunstig koma, var smertene uutholdelige.

De kommuniserte med legene via Google Translate. Moren og svigermoren fløy ned og hjalp til med telefonsamtaler til forsikringsselskapet for å få ham hjem til Norge.

Etter 15 dager på sykehus kunne han endelig bli løftet om bord i et privatfly fra Tyskland.

Anniken smiler når hun forteller om det tyske helsepersonellet som skulle frakte Joakim til Ahus i Lørenskog.

– De damene, de var jo helt rå. De kom inn med en sånn aura, som om de hadde glorier over seg. De lyste opp rommet.

Ifølge Anniken spurte de Joakim:

«Har du fløyet privatfly før?»

«Nei.»

«Da skal vi ha det gøy.»

Joakim smiler når han forteller at biff stroganoffen han fikk servert på flyet hjem, etter knapt å ha spist på to uker.

Joakim ble klassifisert som multitraumepasient – men skadene i skulderen og nakken ble ikke oppdaget før de kom til Ahus.

Først to uker etter hjemkomsten ble han grundig undersøkt, med nye runder CT-, MR- og røntgen-undersøkelser. Legene avdekket flere brudd i skulderen hans.

På Ahus ble Joakim operert. Han beskriver smertene etter inngrepet som de verste han noen gang har kjent, men roser helsepersonellet for god smertelindring.

Som pårørende beskriver Anniken overgangen til Ahus som å komme «til himmelen».

– Jeg syns norsk helsevesen fortjener kudos – spesielt etter å ha sett hvordan du kan bli behandlet andre steder. Her lytter de, snakker tydelig og viser at de bryr seg. Det er en stor forskjell.

I tiden etter ulykken har Joakim sakte, men sikkert bygget seg opp igjen.

Han kan ikke lenger ha to jobber, men er tilbake hos Møller Bil – riktignok ikke som mekaniker, men som produksjonsleder.

En måned etter ulykken slet Joakim med å gå noen få hundre meter med hunden sin, Alma. I dag klarer han å løpe 20 kilometer.

Men det koster.

Han har fortsatt 16 skruer i kroppen, et ømt bein og en skulder som konstant verker.

Paret er enige om at Joakim bærer de fysiske skadene, men at mange av de psykiske traumene ligger hos Anniken – hun som husker alt. Men hun er dypt takknemlig for at rehabiliteringen har gått så bra.

– Det er som legene sier – du klarer deg merkelig bra, sier hun og ser på samboeren.

– Men du er sta, og du er vrang, og du vil. Hadde det ikke vært for det – og at du var så godt trent i utgangspunktet – ville dette nok ikke gått så bra.

De siste fem årene har Joakim kjørt fast for landslaget, og han trente jevnlig på Olympiatoppen – én gang i uken. Helgen etter ulykken skulle han ha representert Norge i lag-VM i Tsjekkia.

På spørsmål om oppfølging fra landslaget og Norges Motorsportforbund, svarer Joakim enkelt:

– Det har ikke vært noe oppfølging. Jeg hadde en kort telefonsamtale med landslagstreneren i fjor høst, siden har jeg ikke hørt noe.

Noen måneder etter ulykken sendte Joakim og Anniken en e-post til forbundet – en punktliste med spørsmål og ting de ønsket svar på.

Svaret de fikk, var at det kunne vært aktuelt å arrangere et møte. Men det hadde de ikke overskudd til på det tidspunktet, forteller de.

Etterpå ble det stille, ifølge paret.

– Ingen oppfølging. Ingen kommunikasjon. Ikke ett eneste spørsmål om hvordan det går med meg, sier Joakim.

Anniken ser på Joakim:

– Jeg vil ikke virke irritert, for det er jeg ikke. Men jeg synes det er trist. Det er leit at mennesker i krise blir møtt på den måten.

Joakim anerkjenner alt forbundet har gjort for ham.

– Altså, forbundet har gjort veldig mye for meg – sportslig. Jeg har fått kjøre for landslaget og representere Norge i VM. Men da det først skjedde noe, var de overhodet ikke der for meg, hevder han.

– Å være uheldig og bli skadet er jo også en del av idretten. Ulykker kan skje, og da er det vel så viktig med det etterpå som dét er før. Når du kanskje ikke kan bidra som utøver, er det forbundets ansvar å ta vare på deg.

Til VG sier Norges Motorsportforbund (NMF) at de respekterer Joakims opplevelse av forbundet etter ulykken. Av personvernhensyn vil de ikke kommentere enkeltsaker – men varsler at det kan bli endringer i krisehåndteringsplanen for alvorlige ulykker, også i utlandet.

NMF forsikrer at det ikke er noen praksis at utøvere ekskluderes fra landslag på grunn av skade – og at døren for dialog står åpen.

Les hele NMFs tilsvar her

«Vi har forståelse for at det å oppleve en alvorlig ulykke i forbindelse med konkurranse er svært krevende – både for utøveren og for de nærmeste. Det finnes sjelden én riktig måte å håndtere slike situasjoner på, og opplevelsen vil variere fra person til person. Vi respekterer Joakim Granlis opplevelse, og det er selvsagt uheldig dersom noen føler at de ikke har blitt godt nok ivaretatt.

Av hensyn til personvern ønsker vi ikke å kommentere enkeltsaker i mediene, men vi kan si noe generelt om hvordan slike hendelser håndteres.

Norges Motorsportforbund (NMF) har en krisehåndteringsplan som følges ved alvorlige ulykker, og denne er under revisjon for å bli tydeligere også for hendelser i utlandet. I akuttfasen er det forbundet, klubb og stedlig representant/ansvarlig fra NMF som håndterer kontakt og koordinering. Når det gjelder rehabilitering og medisinsk oppfølging, er det helsevesen og forsikringsselskap som overtar videre ansvar der det er personskader som blir innrapportert som forsikringssak.

Vi forsøker å tilby støtte der det er naturlig, og følger opp med informasjon og kontakt når det er hensiktsmessig. Erfaring viser at behovet for dialog med forbundet varierer fra sak til sak. Vi erkjenner at det hender vi ikke alltid treffer på forventningene til de berørte. Dette tar vi med oss i det videre forbedringsarbeidet, og vi ønsker alltid å være tydelige på at døren for dialog står åpen.

Når det gjelder informasjon fra internasjonale arrangører, som for eksempel skaderapporter eller tekniske dokumenter, er dette ikke noe forbundet automatisk mottar. Vi forholder oss til gjeldende rutiner og gjør det vi kan innenfor de rammer vi har.

Vi har ingen praksis for å ekskludere utøvere fra landslag på grunn av skade. Det er alltid rom for dialog om videre tilknytning, dersom utøveren selv ønsker det.

Til slutt vil vi understreke at vi tar med oss alle erfaringer inn i vårt forbedringsarbeid – nettopp for å kunne møte utøvere og pårørende på en så god og tydelig måte som mulig.»

Rehabiliteringen, som har gjort at han er der han er i dag, tilskriver Joakim i stor grad én person: Niclas ved Lillestrøm muskel- og leddklinikk. Han omtaler ham som fysioterapeut, psykolog, støttespiller, advokat – og venn.

Planen nå er å komme tilbake dit han var før ulykken. Selv om han erkjenner at det kanskje aldri blir helt som før, håper han å kunne prestere – både fysisk og mentalt – på samme nivå.

Teamsjefen i WeDirt har sendt ham sine beste lykkeønskninger:

Etter ulykken har han bare kjørt firehjulingen én gang. Da sendte han en video til teamsjefen i Frankrike og fikk svar umiddelbart: Han var ønsket på trening så fort som mulig.

Det fikk Joakim til å trekke på smilebåndet, selv om han vet at det ennå ikke er realistisk.

Men målet er klart:

– Jeg skal tilbake til motorsporten.

Anniken husker godt da Joakim skulle kjøre ATVen for første gang etter ulykken:

– Da sto jeg som en sur kjerring og sa: «Du får ikke lov å ta den ut av første gir», minnes hun.

– Jeg synes dessverre det er helt forferdelig. Jeg er jo redd for det han har opplevd – som han selv ikke husker.