Diktaturet banker på døren

2 hours ago 2

Filmanmeldelse«Fremdeles her» («Ainda Estou Aqui»)

Ufriheten kommer sakte, men sikkert i denne utmerkede Oscar-vinneren.

Jeg har jobbet som kritiker og journalist siden 1987. Har bakgrunn som magasinredaktør og journalist i Aftenposten, Bergens Tidende, Dagsavisen med flere. Har oversatt sakprosa og arbeidet i radio og TV, og vært tilknyttet VG siden 2003.

E-post

Torsdag 25. desember kl. 17:30

I 1970, seks år etter militærkuppet i Brasil, lever familien Paiva fremdeles et privilegert liv i Rio de Janeiro.

Rubens (Selton Mello) er ingeniør i byggebransjen. Eunice (Fernanda Torres) er hjemmeværende mor. De er øvre middelklasse pluss, og har hushjelp boende i det flotte huset nær stranden.

Anmeldelse

«Fremdeles her» («Ainda Estou Aqui»)

• Med: Fernanda Torres, Selton Mello, Valentina Herzsage, Luiza Kosovski, Guilherme Silveira

• Regi: Walter Salles

• Premiere på kino torsdag 25. desember

• Historisk drama. Brasil / Frankrike. 12 år. To timer og 17 minutter

De to har fem vakre barn – fire døtre og én sønn – hvorav det eldste, Veroca (Valentina Herzsage), skal ha et friår i London. Der vil hun gå opp fotsporene etter The Beatles.

Eunice og Rubens hjem er fullt av bøker, omgangskretsen deres er forfattere, forleggere og intellektuelle. Et par nære venner av dem er i ferd med å kaste inn håndkleet og flytte utenlands.

Flere brasilianere har funnet det tryggest å emigrere i kjølvannet av kuppet, inkludert mange av landets mest kjente kulturpersonligheter. Familien Paiva ønsker å bli værende. Føler seg enn så lenge trygge.

Men det er de ikke. Myndighetene og militærpolitiet er i full gang med å sirkle inn alle det er mulig å oppfatte som fiender av det nye regimet. Rubens har en fortid som kongressrepresentant for det brasilianske arbeiderpartiet, og én kveld kommer de på døren for å hente ham. Han må «avgi forklaring», sier de.

Eunice og datteren Eliniana (Luiza Kosovski) blir også brakt inn. De slippes etter et par uker, men pappa Rubens dukker aldri opp igjen. Han «forsvinner».

Hva skal en ufaglært mamma med fem barn ta seg til når den som har tjent pengene i familien med ett blir borte? Noen av oss ville garantert satt oss ned, grått, kastet opp hendene og gitt opp.

Men ikke Eunice. Hun selger det fine huset, flytter til São Paulo, utdanner seg til advokat og blir en av Brasils mest kjente demokrati-, menneskerettighets- og klimaforkjempere. Så feiret i hjemlandet at denne filmen uten videre tør foreta et 25 år langt hopp på tidslinjen, og stole på at vi forstår kaliberet hennes.

«Fremdeles her», som vant Oscar for Beste internasjonale film i mars i år, og er regissert av mannen bak den i sin tid så populære «Motorsykkeldagbøkene» (2004), om Che Guevara, er den minst hysteriske fortellingen om å leve under et diktatur som tenkes kan.

Så sindig, faktisk, at den oppleves som en familiekrønike som ett menneske blir revet ut av, men hvori livet likevel går videre – fordi det er det livet må. Det er, for all del, ubehagelige scener i den: Tre familiemedlemmer blir som nevnt fengslet, og familiens hund blir kjørt ihjel av de ynkelige spionene som til enhver tid står parkert utenfor huset deres.

Men mer enn noe annet er «Fremdeles her» en hyllest til en kvinne og en familie som gikk videre. Som tok opp kampen i stedet for å gå til grunne i bitterhet. En film som forteller at diktaturer som regel forvitrer og dør, men at folket lever videre.

En betimelig påminnelse i disse bikkjetider, for å si det forsiktig. Der familiefotografier, hjemmevideoer og offentlige papirer blir de sentrale metaforene for hvor viktig det er å minnes livene som ble stjålet.

Og en nydelig fortalt film: Basert på en bok skrevet av den virkelige personen Eunice Pavias (1929-2018) sønn, forfatteren Marcello, så fargerik og uimotståelig i sin frodige skildring av denne familien, dette landet og dette folket, at man får lyst til å gjøre to ting umiddelbart:

1. Bestille reise til Brasil. 2. Arrangere et pro-demokratisk fakkeltog.

Se flere film- og tv-nyheter fra Blåkkbøster:

Read Entire Article