En amerikansk avskjedstale 

Si meg hva du synes om talen J.D. Vance holdt i München, og jeg skal si deg hvem du er. Sånn har det sett ut i norske sosiale medier og europeisk offentlighet siden den amerikanske visepresidenten holdt sin tale på sikkerhetskonferansen i forrige uke.

Så du en «fascistisk og anti-europeisk» tale, slik en europeisk diplomat sa til den franske avisen Le Monde, eller så du en fortjent kilevink til europeiske ledere og elite i utakt med folkemeningen?

Talen satte en støkk i hele kontinentet, og står igjen som et symbol på splittelsen og usikkerheten i forholdet mellom Europa og USA.

Her er noen av de viktigste punktene fra det svært omstridte budskapet til Vance:

*Europas største fiende er ikke Russland eller Kina, men kommer innenfra. Europa bryr seg ikke lenger om grunnleggende verdier – verdier som de delte med USA.

*Masseimmigrasjon er den største trusselen mot europeiske samfunn, og en «villet beslutning» fra europeiske ledere.

*Ytringsfriheten er under press i Europa, noe en dom mot koranbrenning i Sverige og arrestasjonen av en kristen aktivist som ba i nærheten av en abortklinikk i Storbritannia er eksempler på.

*Avlysningen av presidentvalget i Romania ble gjort på bakgrunn av «spinkle» påstander om russisk påvirkning.

*EU driver med sensur fordi de ønsker å regulere sosiale medier, noe som sender tankene til hvordan kommunistregimene under den kalde krigen sensurte dissidenter.

Dette er kontroversielle og splittende påstander. Men vel så viktig var det Vance ikke sa. Han sa ingenting om båndene som binder Europa og USA sammen, ingenting om Russlands angrepskrig mot Ukraina, den største på europeisk jord siden andre verdenskrig.

München-konferansen har eksistert i over 60 år, men det var kanskje ikke før årets utgave at den ble allemannseie i Europa. Den ble stiftet for å fremme dialog og forhindre flere kriger. Konferansen har lenge vært en møteplass for sentrale politikere, militære, akademikere og etterretningsfolk.

Først var det størst deltakelse fra USA, Tyskland og andre Nato-land, det de selv kaller den «transatlantiske familien». Etter den kalde krigens slutt, kom flere deltakere til fra andre steder i verden, inkludert Russland.

Det er disse «familiebåndene» J.D. Vance på usentimentalt vis rev opp i talen sin. Det var som om Donald Trumps valgkamp plutselig kom trampende inn i den europeiske offentligheten som vanligvis søker kompromisser og samlingspunkter. Den amerikanske kulturkrigen er nå overført til internasjonal politikk.

Det var ikke bare talen som var oppsiktsvekkende. Vance droppet også et møte med Tysklands forbundskansler Olaf Scholz, men fant tid til å møte lederen for ytre høyre-partiet AfD, Alise Weidel. For tyske ledere er dette spesielt vanskelig. De går til valg søndag, og det er ikke lenge siden Trumps nære støttespiller Elon Musk inviterte henne til en hyggeprat på X.

Vance traff noen vanskelige temaer. Mange europeiske velgere er opptatt av det de mener er for høy innvandring. Flere av dagens europeiske ledere er upopulære og under politisk press, og den økonomiske utviklingen går for sakte. I USA har mange på begge sider av politikken sett seg lei på å stille opp for Europa.

Men kritikerne påpeker også det dobbeltmoralske i talen. For eksempel at Vance skal belære Europa om ytringsfrihet samtidig som det velrenommerte nyhetsbyrået Associated Press kastes ut fra Det hvite hus, fordi de ikke vil rette seg etter Trump og endre navn på Mexicogolfen til Amerikagulfen.

Akkurat hva konsekvensene av alt som er sagt fra amerikansk hold om forholdet til Europa og krigen i Ukraina blir, er fortsatt for tidlig å si. Det skal tross alt forhandles, og det kan ikke utelukkes at det vil være avstand mellom amerikanske ord og handling.

Men talen til Vance er et tydelig eksempel på hvor dårlig det står til i forholdet mellom de gamle allierte på hver side av Atlanteren. Legg bare merke til hvordan Trump snakker om Putins Russland og den forakten som kom til syne i talen til J.D. Vance.

Man skal være nærmest politisk blind for ikke å se at det tegner seg et nytt bilde foran våre øyne. I den verdenen har USA under Donald Trump, Russland under Vladimir Putin og ytre høyre-partier i Europa flere fellespunkter enn USA har med dagens ledere i Paris, Berlin eller Oslo.

I 2007 holdt Vladimir Putin en tale i München hvor han tok et voldsomt oppgjør med USA og amerikansk dominans i verden. Talen pekte fram mot det Russland vi ser i dag, med tydelig front mot Vesten og som har startet flere kriger mot nabolandene.

Spørsmålet i 2025 er om talen til Vance blir stående som USAs brudd med Europa, eller om vår felles historie og institusjoner er sterke nok til å holde oss sammen.