En dødelig «misforståelse»?

1 day ago 3

Nesten en hel verden pustet lettet ut da nyheten kom om at en midlertidig våpenhvile var på plass mellom USA, Iran og Israel.

Trump lovet stans i bombingen av Iran. Netanyahu sluttet seg til – med en bismak i munnen.

Det iranske regimet gikk med på å gjenåpne Hormuzstredet.

Det er mange grunner til å glede seg over at Trump ikke gjorde alvor av sine mest grenseløse trusler – om å utslette en hel sivilisasjon og bombe Iran tilbake til steinalderen.

Et slikt angrep ville vært ulovlig, urealistisk og ødeleggende for ethvert forsøk på fred.

At nedtellingen til det mange fryktet skulle bli et av de blodigste kapitlene i krigen, endte med en våpenhvile, var en lettelse. Men ikke for alle.

Gulfstater som De forente arabiske emirater og Saudi-Arabia opplever heller ikke våpenhvilen som en seier.

Inntrykket i regionen er at Iran kommer styrket ut, med økt grep om Hormuzstredet – en livsnerve for energi og handel i regionen.

De skulle aller helst sett at Trump «finished the job» – svekket det iranske regimet ytterligere, og i hvert fall ikke styrket regimets forhandlingsposisjon.

Fredens kanskje største motstander er likevel Trumps nærmeste makker i krigen, Benjamin Netanyahu.

Da Trump bestemte seg for å gå til krig mot Iran, var det med Bibi på øret – ikke via en skurrende linje fra Tel Aviv, men fra plassen rundt bordet i «the Situation Room». Rommet der amerikanske presidenter tar sine mest alvorlige beslutninger i krise og krig.

At en utenlandsk statsleder i det hele tatt sitter ved dette bordet, er oppsiktsvekkende. Enda mer alvorlig er det at han påvirker beslutningene.

Den israelske statsministeren har vært helt avgjørende i å forme Trumps Midtøsten-politikk generelt, og Iran-politikken spesielt. Resultatet har vi sett i den førti dager lange krigen – som verken har felt regimet eller bidratt til mer stabilitet.

Ja, Iran har mistet ideologiske ledere og deler av sine militære kapasiteter.

Men hvilke konkrete tegn har vi på at regimet er blitt en svakere motstander?

Om noe har det brutale regimet vist at det ikke lar seg true, skremme eller utslette.

Og ikke minst: at det kan være en farligere motstander enn før – først og fremst for sin egen befolkning, men også regionalt og internasjonalt.

Så lenge Iran kan holde Hormuzstredet som gissel, og har evne og vilje til å angripe amerikanske og allierte mål i regionen, sitter de med et overtak som er ubehagelig, men reelt.

Dessuten har de fått mye gratis av sin argeste motstander: Trump. Gjennom hyppige og motstridende utspill har han svekket sin egen troverdighet.

Vi skal være glade for at han ikke har gjort alvor av sine villeste trusler. Men nettopp truslenes manglende troverdighet har bidratt til økt iransk selvtillit. En selvtillit ingen er tjent med.

Men våpenhvilen har knapt rukket å tre i kraft før den settes på prøve.

Mens JD Vance og den iranske delegasjonen er på vei til samtaler i Islamabad, har Netanyahu andre planer.

En allerede skjør våpenhvile henger i enda tynnere tråd etter det som beskrives som det blodigste angrepet i Libanon på flere år.

I løpet av bare ti minutter slapp israelske jagerfly 160 bomber over Beirut – ikke bare i Hizbollah-kontrollerte områder, men også i sunnimuslimske bydeler.

Da nyheten om våpenhvilen kom etter midnatt onsdag, mente både iranerne og meklerlandet Pakistan at den også gjaldt Libanon.

Netanyahu var raskt ute med å avkrefte dette. Noen timer senere begynte bomberegnet over et allerede hardt rammet Libanon.

Ifølge USAs visepresident JD Vance skyldes dette en «legitim misforståelse» fra iransk side: Libanon var aldri en del av avtalen. Israelerne hadde kun lovet å «holde litt igjen».

Hvis 400 drepte på under et døgn er å «holde igjen», har Israel en annen definisjon enn resten av verden.

At Netanyahu ikke bare viderefører krigen i Libanon, men bruker pusterommet etter våpenhvilen til å intensivere angrepene, tyder på at Israel ikke ønsker en fredelig løsning.

Sent torsdag kveld melder israelske myndigheter at de skal forhandle med Libanon om avvæpning av Hizbollah.

Det er verdt å merke seg at forhandlingene er med staten Libanon og ikke Hizbollah. Uttalelsen fra myndighetene nevner heller ingenting om en våpenhvile som er alt libanesere håper på.

Den israelske befolkningen og opposisjonen støtter heller ikke en israelsk og amerikansk retrett fra Iran.

Det øker presset mot Libanon – og utgjør en direkte trussel mot forhandlingene som nå skal i gang.

Irans president Masoud Pezeshkian har allerede kalt samtalene med USA meningsløse dersom Israel allerede bryter våpenhvilen.

Om det betyr at Iran er på vei ut av forhandlingene før de i det hele tatt har begynt, er for tidlig å si.

Før vi vet ordet av det, kan vi våkne til en ny runde med høy puls – og enda større fare for fullskala krig.

I mellomtiden er det verdt å minne om at Netanyahu ikke hører hjemme i «the Situation Room», men i en skammekrok. Problemet er bare at det i dagens Hvite hus er lite som tyder på at skammekroken finnes.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article