En goalgetter og en gentleman

Selv ikke folk som er over middels interesserte går vel rundt med så mange navn på nåtidige dokumentarfilmskapere i hodet.

Vi har Ken Burns, selvsagt, som lager endeløst lange, formmessig konservative TV-serier om amerikansk historie. I Norge er vi så heldige å ha Margreth Olin og hennes sanselige, humane produksjoner om små mennesker i en stor verden.

Et par til: Errol Morris («The Fog of War», 2003), Joshua Oppenheimer («The Act of Killing», 2012) og Werner Herzog – dersom han gjelder. (Det håper jeg at han gjør).

Ja, og så er det britiske Asif Kapadia, som ble en nyskaper i sjangeren ved å ta et par svært enkle grep:

Han kuttet ut alle «snakkende hoder» (intervjuobjekter på lerret/skjerm), eksperter, journalister og andre utenforstående, og valgte i stedet å fortelle historiene utelukkende via arkivmateriale og en og annen fortellerstemme.

SEIRENE FULGTE DERES FANER: Graeme Souness, Kenny Dalglish og Alan Hansen (fra venstre) i «Kenny Dalglish». Foto: PA Images / Alamy Stock Photo / Selmer Media

Stilen dannet skole. Den er blitt grundig kopiert de siste 15 årene; til og med – og det med hell – i Norge («Alt for Norge», 2022).

Så har det nok også hjulpet at Kapadias produksjon har hatt et overordnet og tidsånd-følsomt tema: Berømmelse og hva den gjør med folk. I «Senna» (2010), «Amy» (2015) og «Diego Maradona» (2019) har kjendisstatus stort sett vært synonymt med ugjenkallelig tragedie.

Her skiller «Kenny Dalglish» seg ut. Denne gangen gir Kapadia oss historien om en person som hverken ble ødelagt eller korrumpert i søkelyset. Som snarere kan sies å ha brukt berømmelsen på en fornuftig, ydmyk og endog samfunnsnyttig måte.

Den skotske Liverpool-legenden – spilleren, treneren og den spillende treneren – Kenny Dalglish har ingen skandaler å se tilbake på. Ingen skjeletter i skapet. Fint lite å være flau over.

Livet hans mistet ikke all mening da spillerkarrieren var over. Han har vært gift med den samme kvinnen, Marina Dalglish, siden 1974. Han havnet ikke i bitre konflikter med hverken trenere eller medspillere, og ble ikke forfulgt av de britiske tabloidene. Dalglish har tilsynelatende vært godt likt av alle, hele veien.

GOOOOD STEMNING: Kenny Dalglish flankert av Ronnie Moran (til venstre) og Roy Evans i «Kenny Dalglish». Foto: Selmer Media

Så hva i all verden er det i dette suksessrike, men strengt tatt nokså udramatiske livet å lage film av? Jo: To tragedier, som overhodet ikke kan lastes Dalglish, men som fant sted i hans tid:

Den på Heysel-stadionen i Brussel i 1985, der 39 publikummere mistet livet, og som Liverpool-supporterne fikk skylden for.

Deretter, og enda verre, tragedien på Hillsborough-stadionen i Sheffield i april 1989, som kostet 97 mennesker livet. Det var Liverpool-tilhengere som døde. Men politiet, politikere og Rupert Murdoch-pressen anså dem som lagelig til for hugg etter Heysel, og la nok en gang ansvaret ved liverpudlianernes føtter. Urettmessig, skulle det vise seg: Beskyldningene er blitt ettertrykkelig tilbakevist i ettertid.

TUNGE STUNDER: Hillsborough-tragedien i 1989 skjedde på Kenny Dalglish’ vakt. Foto: Trinity Mirror / Mirrorpix / Alamy Stock Photo / Selmer Media

De to katastrofene kaster selvsagt store skygger over Dalglish’ epoke i idretten. Men de kaster ikke skygge over ham som person. Dalglish’ medfølende opptreden i tiden etter den Hillsborough, sementerte helgenstatusen hans i Liverpool. «Kenny Dalglish» er da også i all hovedsak en hyllest til en perfekt idrettskarriere og et fint medmenneske.

Det er ålreit, til og med forfriskende, å se en biografisk dokumentar som stryker både oss tilskuere og sitt objekt medhårs. Samtidig må det sies at «Kenny Dalglish» neppe kommer til å sette like dype spor etter seg som de tre ovennevnte Kapadia-klassikerne gjorde.

Kenny Dalglish er og blir et mindre komplisert, og som sådan mindre «spennende», menneske enn Amy Winehouse og Diego Maradona. Det skal han prise seg lykkelig over.

STORT SETT EN SOLSKINNSHISTORIE: Kenny Dalglish i «Kenny Dalglish». Foto: Selmer Media

Det som gjør inntrykk, foruten de to tragediene, er innblikket vi får i hvor mye spillet en gang betød for en deprimert havneby der arbeidsledigheten på det verste var på nesten 50 (!) prosent.

Hvor lokal, uskyldig, amatørmessig og sjarmerende 1960-, 70- og 80-talllsfotballen fremstår, sammenlignet med den gjennom-profesjonaliserte, gjennomkommersialiserte og – vil mange mene – gjennomkorrupte superstjerne-industrien vi må forholde oss til i dag.