Endelig tør vi

For et par uker siden var det lett å møte VM-feberen med ironisk distanse.

Norge-merch, kamprop, vikinghjelmer og roing. Jo da, for all del: gøy for de andre, men lett å stå på sidelinja og flire litt.

Så begynte kampene.

Vi fikk se idrettsøyeblikkene, supporterne og samholdet. Føle på hva det betyr for laget og nasjonen.

Og plutselig var man der selv.

Henda i været med drakta på klokka tre om natta idet Norge banket inn tre mål mot Senegal. Hevet hodet etter nederlaget mot Frankrike og fullstendig eufori da vi slo Elfenbenskysten i sekstendelsfinalen. Kanskje slenger vi oss også med på feiringen som sitter aller lengst inne. Skitt au: Ro!

Kampropet Kristoffer Løkberg i fotballpodkasten «Bakrommet» ga terningkast én for noen uker siden og nå måtte gi terningkast seks. Han har, som flere av oss, lykkes med noe som kan virke like usannsynlig som det å kvalifisere seg til VM: Å riste av seg frykten for å dumme seg ut.

Rotak etter rotak løsner det. Lagene med selvbevissthet og ironisk distanse. Vår indre redaktør blir stadig stillere.

Til daglig er det meste av det vi viser andre kuratert. Den tilfeldige karusellposten på sosiale medier er ettertrykkelig gjennomgått og lagt ut med den nonchalante poste-teksten som signaliserer at det knapt kostet deg en tanke: «Livet, i det siste.»

Vi er alle skyldige, og vi vet det godt selv. Vi er gode på å vise at vi bryr oss, men aldri så mye at vi risikerer å se dumme ut. Eksperter på å vise at vi er investert, men ikke for mye til at noe står på spill.

Dette er et symptom på en kultur der vi i økende grad har lært oss å se oss selv utenfra. Alt kan dokumenteres, deles, tolkes og lett misforstås.

Over tid gjør det noe med hvordan vi uttrykker oss. Vi begynner å justere oss før noen andre rekker å gjøre det. Vi demper entusiasmen. Legger inn et lite forbehold. Pakker følelser inn i ironi. Har alltid en nødutgang.

Men dette går ikke i VM.

Ingen vinner på å være den mest ironiske personen på stadion. I en liten stund får følelsene vinne over fasaden, idet veggene som vanligvis beskytter oss blir revet ned. Det som står igjen, er noe så sjeldent som vaskeekte, uforbeholden entusiasme.

For se på oss nå. Her står vi og gauler av full hals. Med skjerfet hevet stolt over hodet.

Og vi mener hvert eneste ord.