Er det bedre om maten er pakket i plast eller papp?

Denne artikkelen er produsert og finansiert av Nofima - les mer.

– Ikke miljøvennlig hvis maten får kortere holdbarhet, sier forsker.

Agnete Jordhøy Lindstad har undersøkt pakking av kyllingfilet i forskjellig emballasje. – Det er viktig at vi ser miljøeffektene i en større sammenheng, sier hun. (Foto: Wenche Aale Hægermark / Nofima)

Plastforbruket i verden må ned. For matemballasje kan det gjøres enten ved å erstatte plast med alternativer, som materialer laget av cellulose, eller bruke gjenvunnet plast. 

Agnete Jordhøy Lindstad ved Nofima har skrevet doktorgrad om temaet. Hun har sett på hvordan cellulosebasert emballasje som papp og papir kan erstatte plast i matemballasje. 

Utfordringen er at papp og papir ikke tåler fuktighet og lar for eksempel gass og lukt slippe gjennom. 

Hun har undersøkt om et beskyttende belegg mellom cellulose og mat kan gi emballasjen samme egenskaper som plast. For å finne svaret har hun testet flere typer belegg basert på ulike materialer.

Celluloseskåler med både bionedbrytbare og ikke-bionedbrytbare belegg ser fine ut før pakking og kontakt med mat. (Foto: Wenche Aale Hægermark / Nofima)

Ikke alle beskyttelsesbelegg tåler matkontakt

– Det er ikke nok å utvikle et materiale som ser lovende ut i laboratoriet. Vi må forstå hvordan emballasjen håndterer ulike matvarer, og spesielt hvordan emballasjen blir påvirket av fett og væske, som vann eller kjøttsaft, sier Lindstad.

Mye forskning har handlet om å lage nye belegg av stivelse fra planter, alginat fra tang og tare eller kitosan fra skalldyr. 

Men det er få som har testet hvordan disse beleggene fungerer i praksis, altså når de brukes i emballasje med ulike typer mat.

Men Lindstad har testet på matvarer. 

Dårlig emballasje kan øke matsvinn

Hun har blant annet pakket smør, kremost og majones i cellulosebasert emballasje med ulike belegg. Deretter lot hun pakkene ligge på kjøl i opptil ni uker. 

Emballasjen med det biologisk nedbrytbare belegget fungerte fint med smør, men ikke med kremost og spesielt ikke majones. 

For majones gikk emballasjen faktisk i oppløsning, mens beleggene av ikke-bionedbrytbar plast fungerte greit med små forskjeller mellom matvarene.

– Det er viktig at vi ser miljøeffektene i en større sammenheng. Et mer miljøvennlig materiale, er ikke en miljøvennlig løsning hvis maten får dårligere kvalitet og kortere holdbarhet. Da kan matsvinnet øke og vinninga gå opp i spinninga, påpeker forskeren.

– I ett av forsøkene brukte vi gjenvinnbart plastbelegg, og dette fungerte relativt bra når det gjaldt å bevare matkvaliteten. Men særlig for laks ble formen og styrken til skålene endret, sier Lindstad. (Foto: Wenche Aale Hægermark / Nofima)

Tre store utfordringer: Gass, fukt og fett

Både den cellulosebaserte emballasjen og belegget må tåle både fukt og fett, samt gasser som brukes når man tar emballasje på visse typer mat, for eksempel kjøtt og fisk.

For å forlenge holdbarheten på matvarer brukes det ofte en metode som kalles modifisert atmosfærepakking (MAP). 

Da fylles emballasjen med en gassblanding som forsinker bakterievekst og holder maten frisk lenger. For at dette skal fungere, må emballasjen både være tett nok til å holde gassen inne og kunne forsegles sikkert. 

Dette er en utfordring ved cellulosebaserte materialer. 

Laks byr på ekstra utfordringer

Skal slike materialer brukes til for eksempel kjøtt og fisk, må de også tåle fukt og fett som ellers kan svekke beskyttelsen.

Lindstad har testet cellulosebaserte skåler med ulike typer plastbelegg for pakking av kylling, storfe og laks med modifisert atmosfærepakking. 

Laks byr på ekstra utfordringer siden den er både fet og vannrik. Det gjør det interessant å teste emballasjen på denne typen mat.

– I ett av forsøkene brukte vi gjenvinnbart plastbelegg, og dette fungerte relativt bra når det gjaldt å bevare matkvaliteten. Men særlig for laks ble formen og styrken til skålene endret. 

Noen gasser slipper gjennom

I andre forsøk brukte forskerne bionedbrytbare belegg. 

– Vi lyktes i å utvikle en cellulosebasert skål med bionedbrytbart belegg som kunne brukes til MAP og holde forseglingen gjennom hele lagringsperioden. Dette er et resultat det hittil har vist seg vanskelig å oppnå, forklarer Agnete.

Samtidig understreker hun at barrieren mot CO₂ ikke er god nok. Det gjør holdbarheten kortere. Dette er viktig, fordi kjøtt og fisk ofte pakkes med CO₂ for å holde seg fersk.

Selv om emballasjen hadde god barriere mot O₂ og var solid forseglet, slapp det fortsatt ut CO₂. Ofte måles kun gjennomgang av oksygen, men det er også viktig å teste hvor godt emballasjen holder på CO₂.

Tidligere har fagfolk trodd at forholdet mellom CO₂- og O₂-gjennomgang er ganske stabilt for materialer som brukes som emballasje.

Veien mot mindre plastbruk

Agnete fortsetter som forsker i Nofima etter doktorgraden, og vil jobbe videre med å redusere plastbruk uten at det går utover matens kvalitet og holdbarhet. 

Hun vil fortsette undersøkelsene av hvordan cellulosebaserte materialer med biobaserte og bionedbrytbare belegg kan brukes til å pakke matvarer som er fuktige og fete, for eksempel kjøtt, fisk og ost. 

Et viktig mål er å finne materialer som kan hindre at CO₂ slipper ut, slik at de fungerer best mulig for mat som krever modifisert atmosfærepakking.

– Målet er å utvikle emballasje som beskytter både maten og miljøet. For å lykkes må vi samarbeide tett med næringen og fortsette å teste løsningene i praksis, avslutter Agnete.

Referanser:

Natalia Vinitskaia, Agnete Jordhøy Lindstad mfl.: Environmental Sustainability, Food Quality and Convertibility of Bio-Based Barrier Coatings for Fibre-Based Food Packaging: A Semisystematic Review. Packaging Technology and Science, 2025. Doi.org/10.1002/pts.2868

Agnete Jordhøy Lindstad mfl.: Material Properties of Paperboard With Biodegradable and Nonbiodegradable Coatings Affected by Storage Conditions and Contact With Selected Food Products. Packaging Technology and Science, 2025. Doi.org/10.1002/pts.2891