Et farvel til billiglånene

I SENTRUM: Sentralbanksjef Ida Wolden Bache holder den tradisjonstunge årstalen torsdag. Foto: Ørn E. Borgen / NTB

Sentralbanksjefen er ikke i mål. Kampen mot prisveksten fortsetter. Det er dårlig nytt for alle med boliglån.

Dette er en kommentar

Dyrtiden er kanskje på hell. Lønningene vokser raskere enn prisene. Vi får ikke lenger sjokk hver gang vi handler. Men økonomiens prøvelser er ikke over. Vi er ikke i havn.

Budskapet fra Ida Wolden Bache denne torsdagen er klart. Som det også skal være. Årstalen er der sentralbanksjefen tradisjonelt snakker friest. Slik har det vært i 103 år.

De festkledde deltagerne som mottar budskapet i Speilsalen i Norges Bank denne februarkvelden, kommer til å spisse ørene flere ganger.

Det ene handler om renten. Komiker Anne-Kat Hærland håper på en rentegave når hun fyller år 27. mars. Mest sannsynlig får hun ønsket sitt oppfylt. Det blir i så fall nasjonens første rentekutt på nesten fem år. Lenge etter alle land vi liker å sammenligne oss med.

Bache går torsdag likevel langt i å dempe all renteeufori. Egentlig bør vi alle heller få oss en hvilepuls på linje med Gauta Grøtta Grav. Boliglånene blir ikke ordentlig billige igjen.

Flere ganger gjentar sentralbanksjefen at jobben med å bekjempe prisveksten ikke er over. Ikke er fullført.

Baches mål er å få kjerneinflasjonenkjerneinflasjonenprisveksten på alt annet enn strøm og avgifter ned på 2 prosent. Nå er den på 2,8 prosent. Det er for høyt. Og Bache er bekymret for lønnsveksten. Hun understreker at det ikke er godt nok om prisene vokser mindre enn det magiske 2-tallet noen enkeltmåneder. Hun må se tall i dette området over tid.

Renten gikk opp en vegg, men skal nå bare ned en svært slakk ås. Mange eksperter ventet ved årsstart opptil fire rentekutt i år. Jeg tror det er for optimistisk.

Årstalen er en påminnelse om at det faktisk kan bli null rentegaver til bursdagsbarn – etter mars.

Og vi skal i alle tilfeller ikke skal tilbake til de gamle lave rentenivåene. Med mindre vi får en stor økonomikrise, kommer pandeminivåene ikke tilbake. Sannsynligvis ser vi heller ikke rentenivåene fra 2010-tallet igjen på lenge.

Selvsagt er en norsk sentralbanksjef også bekymret over Trumps toll. Mer toll kan ramme lille og eksportavhengige Norge hardt.

Men hvordan en handelskrig slår ut på norske priser, er sentralbanken mer usikker på. Det kan holde liv i prisene på alt det vi importerer. Men proteksjonisme kan også ødelegge økonomisk vekst. Da blir gjerne prisøkningene blodfattige.

Uansett er Bache krystallklar, når hun omtaler oppdraget politikerne har gitt henne. Hun mener inflasjonsmålet slik det ligger er godt. Og sentralbanksjefen ber politikerne holde fingeren av fatet. Hvis ikke kan det ødelegge jobben med å få prisveksten videre ned.

Holder Bache seg til manus i kveld, vil trolig denne linjen møte mest latter og mest applaus:

– Som statsministeren hørte meg i sommer: «Ikke kødd med mandatet mitt».

Oppfordringen hun deretter kommer med, bør det lyttes til. Sporadiske endringer i mandatet for pengepolitikken vil ikke sentralbanksjefen ha. Men økonomen ser en annen vei. Et system. I Canada gjøres det faste gjennomganger av om mandatet bør endres hvert femte år.

Bache har et poeng, når hun påpeker at det kan gi forutsigbarhet, og fjerne tvil om at sentralbanken er politisk styrt. Denne tanken er heller ikke like fersk som «Amerika-gulfen». Forslaget har blitt fremmet også av utvalg. Den kan med fordel hentes frem fra skrivebordsskuffen.

Verden endrer seg raskt. Det er godt mulig vi i fremtiden må leve med en annen prisvekst enn vi var vant til i tiårene forut. Men skjer en mandatendring for brått, kan det gi unødvendige jojo-hopp i rente og krone.

Det er lett å forstå at en sentralbanksjef blir urolig av slike scenarioer. Særlig nå. Vi står på oppløpssiden. Kampen mot inflasjonen går lovende. Men vi er ikke i mål.