Et minnested for tårer

Det var fredag kveld. Jeg var på vei hjem fra bar. Jeg hadde feiret en venns 60-årsdag. På vei over Grønlandsleiret hørte jeg musikk, og så lys over Akerselva. Det satt mennesker tett i tett – som i en teatersal.

Elvebredden var blitt en scene. Jeg ble trukket inn, og fikk se den siste delen av forestillingen som pågikk, der i vannkanten: “=Oslospelet, et sted å være”.

Et par dager senere fikk jeg sett hele stykket. Spelet handler om rusmiljøet i Oslo gjennom de siste drøyt femti årene. Om menneskene, og om stedene de har vært. Og blitt jaget vekk fra.

Fortsatt har ikke rusmiljøet i Oslo et sted der de kan være i fred. Der de kan slippe å bli forstyrret – og slippe å forstyrre omgivelsene sine. Det er ille at det er slik, etter så mange år.

Rikke og Elisabeth

Det er ingen stolt historie, dette, hverken for politiet eller for storsamfunnet. Denne gangen får vi den nedenfra, fra de som har stått midt oppe i det. De som har vært trakassert og jaktet på, som har vært skjøvet ut og bort. Kanskje til og med av sine nærmeste.

Arild Knutsen er stifter og leder Foreningen for human narkotikapolitikk. Janne B. Killingstad er kvinnen vi møter som Rikke i =Oslospelet, mens Flo Fagerli spiller Rikke i ung alder. Rikke som både ung og godt voksen bærer den legendariske hettegensere til Knutsen på scenen. Foto: Gitte Johannessen / Handout / NTB

Mange fra rusmiljøet har vært med på å utvikle manus. Og flere av skuespillerne spiller sine egne liv. I form av drama. De virkelige livene har ikke vært mindre dramatiske.

Stykket kretser rundt Rikke og Elisabeth, som i dag er to godt voksne damer. De spiller seg selv, under andre navn. De to kvinnene sitter nede på elvebredden og forteller om livene sine. Hele historien, fra de møttes som 15-åringer og ble bestevenner.

Maridalen på 1980-tallet

Så går vi tilbake i tid, med yngre versjoner av de to, og andre i rusmiljøet gjennom alle disse årene. Det er sårt, det er brutalt, det er vondt å se på.

Livene de har levd. I Slottsparken, på Rådhusplassen, på Bankplassen, ved Akerselva, på Egertorget, på Plata ved Oslo S – og de andre stedene de har oppholdt seg i ulike perioder.

Fra kulissene i =Oslospelet – gateskilt med navn på mange av stedene Oslos rusmiljø har oppholdt seg opp gjennom årene. Foto: Gitte Johannessen / Handout / NTB

Et liv preget av rus og overgrep. Prostitusjon og politivold. Vi blir minnet om hvordan politiet på 1980-tallet tok med seg narkomane opp til Maridalen og slapp dem av der, slik at de måtte gå ned til sentrum.

Helsehjelp, ikke straff

Det har skjedd mye innen rusfeltet de siste årene. Rett før sommeren vedtok Stortinget omsider en rusreformrusreform En endring i lovgivningen som handler om hvordan samfunnet skal håndtere narkotikabruk, med fokus på helsehjelp fremfor straff for rusavhengige.. Hverken de som ønsket en mye friere tilgang til narkotika, eller de som ønsket en fortsatt like streng narkotikapolitikk, var fornøyde med resultatet. Det lover godt.

Det er fortsatt forbudt med narkotika i Norge. Men de som er rusavhengige skal få helsehjelp, ikke straff. Og de unge som blir tatt, og som kan være på vei inn i rusmiljøet, skal møte en reaksjon. Men den skal ikke bli hengende ved dem inn i voksenlivet. Målet skal ikke være straff, men å hindre at de blir rusavhengige.

En gave

Spørsmålet er om de gode ønskene følges opp. Om rusavhengige virkelig blir møtt med den verdigheten og medmenneskeligheten de har krav på, og fortjener. Om de får den helsehjelpen og det behandlingstilbudet de har behov for.

Den debatten er viktig. Den handler om anbudsregimer og døgnplasserdøgnplasserPlasser på institusjoner hvor personer kan bo og få behandling døgnet rundt, ofte brukt i sammenheng med rusbehandling.. Om institusjoner som må legge ned, og tilbud som forsvinner. Om bevilgninger og organisering.

Denne våren la justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen og helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre frem regjeringens forslag til rusreform. Før sommeren samlet Stortinget seg om et kompromiss som favnet bredt. Foto: Cornelius Poppe / NTB

Men kanskje enda viktigere er spørsmålet om hvordan vi ser hverandre. Og hvordan vi som samfunn behandler dem som faller utenfor.

I den sammenhengen er historien viktig. Derfor er det en gave de som har satt opp =Oslospelet har gitt oss.

Ute og lett

Mot slutten av kvelden fikk jeg en rose i hendene. Sluttet meg til rekken av mennesker som gikk langsomt mot lyset, og havet av blomster.

Noen preget av hardt levd liv. Andre av sorg over liv som var tapt. Voksne, barn og ungdommer.

Kanskje med egne historier. Kanskje uten. Det var ikke rom for å spørre. Det var ikke nødvendig heller.

Roser – når det ikke holder med ord. Foto: Marianne Løvland / NTB

Mens jeg sto der med rosen min i hendene, hørte jeg en kvinne bak meg si til en venninne at hun ikke hadde vært på mange av de stedene vi fikk høre om i teaterstykket.

– Annet enn når jeg lette etter søsteren min, sa hun.

Dette er også en del av fortellingen. Alle de foreldrene, søsknene og vennene som har vært ute og lett etter den de er glad i. Eller som har sovet dårlig om natten, lurt på hvor de er, og hvem de er sammen med. Vært så redde for hva som kan skje.

Savner henne. Fortsatt

Jeg har selv vært ute og lett etter en god venninne. For lenge siden.

Jeg husker hvor sliten hun var de siste årene hun levde. Det var henne jeg tenkte på da jeg la ned rosen min. Hun kom så nær meg igjen. Jeg kjente hvordan jeg savner henne. Fortsatt.

Og jeg kjente hvor godt det hadde vært å ha et minnested å gå til. Et sted å legge ned blomster. Tenne lys.

Denne helgen, ja denne uken, har vi et minnested. Men bare et midlertidig et. Det bør bli varig. Gjerne her nede ved Akerselva. Ved elven som har sett og hørt så mye.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.