Et stort øyeblikk i norsk filmhistorie

Det lå i kortene. Denne kvelden kom til å romme et stort øyeblikk i norsk filmhistorie. Og det skjedde.

Joachim Trier vant Grand Prix, den nest gjeveste prisen under filmfestivalen i Cannes. Ingen norsk filmskaper har fått til noe lignende.

Det kunne riktignok gått enda bedre. Frem til siste stund var Joachim Triers «Affeksjonsverdi» regnet som en av favorittene til å vinne Gullpalmen under Filmfestivalen i Cannes. Til slutt stod det mellom den og én annen film.

Gullpalmen er, for å si det rett ut, verdens mest prestisjetunge filmpris. Den som ser på listen over tidligere vinnere, kan bli rent svimmel. For hvem fikk Gullpalmen i 1960? Federico Fellini for «La Dolce Vita». I 1976? Martin Scorsese for «Taxi Driver». I 1994? Quentin Tarantino for «Pulp Fiction». Og så videre.

Når det ikke ble slik, og Trier måtte nøye seg med Grand Prix, er det naturligvis på grunn av beinhard konkurranse fra filmskapere som er like egenartede som ham selv. Iranske Jafar Panahi, som laget filmen som vant Gullpalmen, har i tillegg en historie som ikke kan unngå å gjøre inntrykk.

I 2010 ble Panahi dømt til seks år i fengsel for å ha motarbeidet det iranske regimet. Dommen ble rimeligvis sett på som et uhørt angrep på kunstnere og kunstnernes frihet. Filmverden sluttet lojalt opp om Panahi. Filmfestivalen i Cannes gjorde sitt.

Samme år som han ble arrestert, ble han invitert av Filmfestivalen i Cannes til å sitte i juryen for hovedkonkurransen. Organisatorene lot en tom stol representere Panahi under hele festivalen. I 2011 viste de dokumentaren hans «Dette er ikke en film», etter at den ble smuglet ut av Iran. Og i 2018 tok de inn enda en av filmene hans i hovedkonkurransen, «3 ansikter», som vant manusprisen.

Panahi fikk ikke tillatelse til å forlate Iran, og igjen lot festivalen stolen hans under pressekonferansen stå symbolsk tom, med navneskilt og vannflaske på bordet foran. Det er altså snakk om en mann som har lidd for retten til å lage kunsten sin i en grad de færreste filmskapere må.

Årets filmfestival i Cannes er uansett en triumf for Trier og en revansje for Norge som filmnasjon. For la oss være ærlige, i dette selskapet har vi alltid vært lilleputter. Vi har ikke hatt de store filmkunstnerne. Svenskene har hatt folk som Ingmar Bergman og Ruben Östlund. Danskene kan skilte med Carl Theodor Dreyer, Bille August og Lars von Trier. I et slikt selskap har Norge vært nødt til å se ned og pirke med skotuppen i bakken.

Slik er det ikke mer. Sett sammen med Dag Johan Haugeruds Gullbjørn under Filmfestivalen i Berlin, er vi faktisk i den nesten ufattelige situasjon at vi har to norske filmkunstnere som i samme år snapper med seg to av de tre viktigste prisene filmbransjen har å by på. Den tredje, Gulløven i Venezia, må vi for skams skyld la gå til noen andre.

Disse prisene er en helt annen type filmpriser enn for eksempel Oscar-prisene, som i hovedsak handler om Hollywood og de få filmene amerikanerne inviterer inn. Nei, prisene i Cannes, Berlin og Venezia belønner de såkalte auteurene.

Dette er filmkunstnere som både skriver manus og regisserer, og som sender et høyst personlig kunstverk ut i verden. Joachim Trier skriver riktignok manus sammen med Eskil Vogt, men må likevel regnes som en auteur.

Der mer kommersielle filmer er opptatt av å være så tilgjengelige som mulig, og tiltrekke seg så store publikumsgrupper som de kan, er auteurfilmen et verk der tilskueren må ta steget inn i kunstnerens visjon. Filmskaperen står og ser på verden og sier: Dette er det jeg ser, om det å være menneske, om det å fortelle en historie.

Fordi slike filmer ofte er så distinkte og personlige, vil resultatet være et verk som ikke ligner på noen andre. Den siste uken har feedene mine rent over av kjærlighet til Joachim Trier, fra filmelskere i svært forskjellige land og verdensdeler. Felles for dem er at de elsker «Affeksjonsverdi», eller lengter etter å se den. Det er fordi noe i det han gjør treffer dem på et dypt plan, og fordi ingen kan gjøre det på helt samme måte som ham.

Og her er vi inne på noe av grunnen til at mange auteurfilmer reiser lettere over landegrenser enn underholdningsfilmer. Den som vil trekke 200 000 eller 300 000 nordmenn på kino, lager en actionmettet film fra andre verdenskrig. Ofte vil helterollene og skurkerollene være ganske fastlagt. Dette er både underholdende og behagelige historier for nordmenn å ta del i. Men de er ikke like interessante i Brasil eller Sør-Korea.

Men hva med en film som skildrer øyeblikket der du skjønner at livet ditt ikke kommer til å fortsette særlig lenge, at slik det har vært til nå, er alt som skulle bli? Det gjør Triers «Verdens verste menneske», og mange har elsket den for det.

Hva med en film om to menn som oppdager at de har sider de ikke kjente til fra før, at de rommer noe mer og annet enn hva de har visst om til nå, og som kjenner det rokke ved følelsen av identitet? Det gjør Dag Johan Haugeruds prisbelønte «Sex».

Hva med en film som spør om hvorfor du kan være hengitt til kjærlighetsforholdet ditt, nærmest avhengig, livredd for å bli forlatt, og likevel være slem og fiendtlig mot den du elsker? Som lurer på om den som kjenner seg underlegen og utsatt, kanskje kan gripe til ufine knep for å jekke seg opp til et overtak?

Det gjør Lilja Ingolfsdottirs «Elskling», som er en av disse filmene som har blitt forgudet både av det norske kinopublikummet og av festivaljuryer i andre land.

Slike filmer, som sier noe om det å være et vaklende menneske i verden, kan appellere på tvers av landegrenser. Men den enorme suksessen disse norske filmskaperne nå nyter, kommer ikke nødvendigvis til å resultere i en større satsing på denne typen filmer.

For jo mer personlige filmene er, jo større fallhøyde følger med. Det er alltid noen ordentlig dårlige filmer i hovedkonkurransen under filmfestivalen i Cannes. På en måte kan dette virke merkelig, siden alle vet at festivalen har som ambisjon å samle verdens fremste filmskapere. På en annen måte er det helt naturlig. Kanskje uunngåelig.

For det å lage filmer som dette, er ekstremt, ekstremt vanskelig. Disse filmskaperne har som regel ikke store budsjetter, masse action eller en velkjent sjanger å lene seg på. Alt beror på deres idé og utførelse, og på skuespillere og teknisk stab som skal gjøre ideene deres levende.

Det er tusen ting som kan gå galt underveis. Det er ikke sikkert de får frem ideen sin så godt som de ønsket. Det kan hende ideen ikke var så god i utgangspunktet. Det kan hende filmen blir vist til et publikum som gjesper og trekker på skuldrene, og så er det bare å erkjenne nederlaget, prøve å ikke tenke for mye på millionene som har gått tapt, og grue seg til neste runde med bønner om finansiering.

Og så er det de som klarer det. Og i år har Joachim Trier klart det bedre enn noen andre.