Et stort svik

2 hours ago 3

Krigen mot Iran begynte som en utstrakt hånd til regimemotstandere i Iran.

«Hjelpen er på vei», var budskapet fra den amerikanske presidenten.

To måneder inn i krigen sitter regimet sterkere enn før, og enhver regimemotstand blir slått enda hardere ned på.

I over to måneder har vi fulgt krigen minutt for minutt. Analysene har vært mange.

Vi har skrevet, snakket og kommentert på inn- og utpust om militære strategier, diplomatiske løsninger, stengingen og åpningen av Hormuzstredet.

I mellomtiden har millioner av iranere, i Iran og utenfor, sittet med hjertet i halsen.

Den hjelpende hånden har blitt et kvelertak.

Myndighetene har stengt nettet, som omtales som den lengste internettnedstengingen i historien.

I 67 dager har landet vært fullstendig mørklagt. Unntaket gjelder noen få med råd til alternative løsninger som VPN og Starlink.

Flertallet av befolkningen får knapt nok med seg hva som skjer utenfor regimets propagandaunivers.

Det de ser er propagandabannere rundt omkring i iranske byer, med budskapet: «Gaven fra Trump ble en seier for regimet». Et provoserende og vondt budskap.

De få meldingene som kommer ut av Iran, er hjerteskjærende vitnesbyrd om forvirring, frykt for represalier, inflasjon og knuste drømmer.

Iranske myndigheter har erklært fullstendig unntakstilstand som innebærer at landets sikkerhet trumfer alle andre hensyn.

FN meldte denne uken om en kraftig økning i henrettelser, massearrestasjoner og omfattende overgrep.

Henrettelsene av politiske dissidenter er på sitt høyeste nivå på flere tiår. Så langt i år kan så mange som 612 ha blitt henrettet – det høyeste antallet siden 1980-tallet.

Myndighetene begrunner henrettelsene med «nasjonale sikkerhetshensyn».

Blant de dødsdømte er fredelige demonstranter som ble arrestert og torturert etter protestene i januar.

Iranere som har kontakt med internasjonal presse, blir truet og fengslet.

Krigståken gjør at regimet går enda hardere til verks mot regimekritikere, vel vitende om at verden har nok med åpningen og stengingen Hormuzstredet.

Etter drapet på Mahsa Amina som utløste protestbølger over hele landet, lettet myndighetene på noen av de verste restriksjonene.

Hijabpåbudet ble ikke praktisert like strengt som før, og det ble stadig vanligere å se kvinner uten hodeplagg i iranske gater.

Endringene handlet mindre om religiøs moderasjon, men mer om at trusselen fra kvinner uten hodeplagg tross alt var mindre enn trusselen fra massemobiliseringen i befolkningen.

I dagens Iran er rommet for endring, moderasjon og frihet mindre enn noensinne.

Hvem betaler den høyeste prisen?

Jo, alle iranere som tok til gatene i februar, protesterte mot regimets feilslåtte politikk og som trodde på lovnadene om regimeendring. Nå blir noen av dem fraktet til galgen.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor uttalelsene fra Trump og Netanyahu ga håp og hvorfor så mange iranere helt oppriktig følte at dette var øyeblikket de skulle frigjøres.

Trump er verken den første eller siste amerikanske presidenten som har drømt om regimeendring i Iran.

Men så langt er han den første som ga iranere et ektefølt håp om at tiden var inne – at USA endelig skulle slå til og frigjøre folket.

Men etter kvelende sanksjoner, intense luftangrep, målrettede drap på iranske ledere og konstante trusler fra både USA og Israel, fremstår regimet som robust.

De har lidd monumentale tap, men tilpasset seg og landet på bena.

På avstand kan det virke som at alle ayatollaer er like ekstreme, men også i mullaenes rekker finnes det nyanser og variasjoner.

Drapet på Ali Khamenei, landets øverste leder, har utløst interne maktkamper som har tippet makten til fordel for de mest ekstreme og militante elementene i regimet.

Ayatollaens arvtaker og sønn, lille Khamenei, har ikke vist seg å være liten i ambisjoner.

Med Mojtaba Khamenei som ny leder har den notoriske revolusjonsgarden fått enda større makt og innflytelse. Krigen mot regimet har ikke bare utløst regionale og globale kriser, men også ført til en absolutt og total nulltoleranse for enhver motstand innenfor landets grenser.

Denne uken lanserte Trump «Prosjekt Frihet». Han kaller det en «humanitær intervensjon» for å lose skipene som sitter fast i Hormuzstredet.

Men hva med iranerne? De ble lovet regimeendring, men sitter fast uten frihet eller kontakt med omverdenen.

Kanskje Trump kan komme dem til unnsetning.

Ikke bare gjennom gjenåpning av Hormuzstredet, men også gjenåpningen av internettet.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article