Fare for frontfaget

NÅ. Fellesforbundets leder Christian Justnes, Riksmekler Mats Ruland og Norsk Industris Harald Solberg møter pressen på Hotel Bristol etter at Fellesforbundet meldte at partene har blitt enige søndag. Foto: Terje Bendiksby / NTB

Årets lønnsoppgjør skaper irritasjon, sinne og protest. Men kanskje ikke hos dem du tror.

Dette er en kommentar

Det var til tider vanskelig å se hvem av de to gamle frontfagsgeneralene Stein Lier-Hansen og Jørn Eggum som var en av «gutta på gølvet». Det var årene da politiske løsninger kunne bli skriblet ned på servietter over noen pils på brune Oslo-restauranter.

Kontrasten til de to nye generalene er stor.

Nå er det vanskelig å se hvem av de to høyreiste, blonde mennene som tilhører arbeidsgiversiden. Den tidligere KrFeren Harald Solberg i Norsk Industri og sørlending Christian Justnes i Fellesforbundet skriver neppe avtaler på servietter. De tar seg kanskje et glass, men liker bedre å jogge.

Lønnsoppgjøret de ble enige om i april, har skapt en bølge av irritasjon, sinne og protest i deler av næringslivet og internt i NHO.

Opphavet til den norske lønnsmodellen kom på slutten av 60-tallet. Utgangspunktet kalles hovedkursteorien, Aukrustmodellen (etter økonomen Odd Aukrust), frontfagsmodellen eller den norske modellen.

Kjært system for sentral lønnsdannelse har mange navn.

Nøkkelen er uansett at konkurranseutsatt industri forhandler først – i det såkalte frontfaget – og dette setter standarden for resten av lønnsoppgjørene. Tanken er at vi ikke skal prise denne delen av næringslivet ut av landet – eller overby dem i konkurransen om arbeidskraft.

Norsk Industri og Fellesforbundet er gigantene i frontfaget, men modellen lever fordi hele NHO, uavhengig av bransje, og hele LO, uavhengig av privat og offentlig, støtter opp om den. De andre på organisasjonene følger bjellesauene, enten fordi de vil eller fordi de må.

DEN GANG. 2022 og leder i Fellesforbundet Jørn Eggum og direktør i Norsk Industri Stein Lier Hansen møter pressen etter at de kom til enighet i meglingen i frontfaget. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

Tidligere kom den sterkeste kritikken av frontfagsmodellen fra offentlig sektor.

Anført av Sykepleierforbundet, ble det sagt at når konkurranseutsatt industri får sette lønnsrammen for alle andre, ettertraktet arbeidskraft i offentlig sektor taperne.

Men i møte med jernalliansen LO og NHO, var kampen fåfengt.

Nå vokser misnøyen i en helt annen gruppe – og det kan bli langt farligere.

Det er tre ting som gir grobunn for misnøyen:

• Lønnsrammen er høy på 4,4 prosent. Det er, litt enkelt sagt, et tall på hvor mye bedriftenes utgifter til lønn vil vokse med.
• Samtidig er det høye sentrale tillegg, som alle må betale. Det gjør at muligheten til å ta lokale hensyn gjennom lokale oppgjør, blir mindre.
• Så har Fellesforbundet også fått gjennomslag for at bedriftene skal forskuttere sykepenger for de ansatte – fordi Nav har så innmari lang ventetid.

Etter å ha fått med Norsk Industri, går Fellesforbundet og andre LO-forbund videre og krever det samme fra bedrifter i byggenæringen, reiselivet, hotell og restaurant og så videre.

For en stor industribedrift går det bra. De tjener gode penger for tiden. For et mekanisk verksted på Vestlandet, går det også greit. Mange av dem tjener godt, blant annet fordi det er full fart i norsk offshore.

Men for en mellomstor eksportbedrift som lager møbler på Sunnmøre, eller en trevarefabrikk i Innlandet, er det verre. Dette kommer på toppen av et dyrt lønnsoppgjør i fjor, høy prisstigning over flere år og en rente som er på vei opp.

Ikke har vi økt produktiviteten produktiviteten Produktivitet er hva vi produserer i forhold til innsats. Hvis vi produserer mer, med samme innsats, er det produktivitetsøkning. vår noe særlig heller, så økte lønnsutgifter er ikke en belønning vi henter ut.

Store deler av grasrota i NHO kunne nok tenke seg å sette hardt mot hardt. De ville vært villige til å ta en arbeidskonflikt, dvs. streik. Men industrigigantene i Norsk Industri har sånn omtrent null interesse av slikt.

Det er på mange måter grasrota i NHO som nå protesterer – og de gjør det så det nesten gir skjelvinger i NHOs store bygg på Majorstua i Oslo. I bunn og grunn bygger de på NHOs egne vedtak før forhandlingene.

NY OG IKKE SÅ NY. Administrerende direktør i NHO, Ole Erik Almlid, og LO-leder Kine Asper Vistnes. Foto: Amanda Pedersen Giske / NTB

Både Norsk Industris Harald Solberg og Fellesforbundets Christian Justnes er ferske. I LO sitter også en ny leder, Kine Asper Vistnes, som kanskje også vil markere organisasjonen.

Noen sier at LO viser mindre forståelse for helheten i lønnsoppgjørene enn tidligere, at de er blitt mer «politisert». Andre lurer på om Norsk Industri har tenkt mer på seg selv – og de største bedriftene – enn på hele «NHO-familien», som de så vakkert titulerer seg selv.

Men problemet handler ikke om personer.

Selv ikke ti pils og syv Fernet kunne stagget misnøyen. Kjernen er at strekket i laget blant bedriftene er så stort. Og spriket synes å øke. Samtidig kan LO vanskelig sitte og se på at arbeidsgiverne tar mer av kaken enn de tradisjonelt har hatt.

Det er åpenbart et problem for NHO, som må håndtere sterk intern misnøye. Men det er også et problem for LO. Frontfaget klarer seg ikke hvis jernalliansen ruster.