Hvis man var innom ymse nettaviser, sosiale medier eller radio i et par ganger i fjor, er det nesten unødvendig med en introduksjon av Charli XCX. Kanskje du leste denne saken, denne, denne … eller denne.
Den slimete, neongrønne «Brat»-fargen var overalt - like mettet og levende som produksjonen på platen.
Ikke bare var norske og internasjonale medier grønnmalte, men fargen og konseptet figurerte i politiske kampanjer og ble åpenbart meme-materiale.
Grepet Charli XCX har hatt på popkulturen det siste året, har vært nøye planlagt og har etterlatt tydelige merker. Det er resultatet av flerfoldige år og uttrykk innenfor popmusikken.
I Britneys ånd
Etter flere år med låter på Myspace og opptredener på ulovlige raves, signerte Charlotte Emma Aitchison med Atlantic Records som 18-åring.
Som låtskriver og feature på Icona Pops «Love it» og Iggy Azealias «Fancy», samt The Fault in Our Stars-singelen «Boom Clap», slo hun seg opp i mainstreamen.
Samtidig innledet hun et karrieredefinerende samarbeid med musikkollektivet og plateselskapet PC Music.
Samarbeid med, og impulser fra, produsenter og låtskrivere som Danny L Harle, A.G. Cook og Sophie tok musikken til Charli XCX fra humørsyk synthpop på platen «True Romance» (2013) og punkete power-pop på «Sucker» (2014) til rekonstruert 2000-tallspop på EP-en «Vroom Vroom» (2016), blank dance-pop på «Charli» (2019), og videre til syntetiske, men intime «How I’m feeling now» (2020).
Det mangeårige pop-futuristiske prosjektet til PC Music og Charli XCX har både fridd til og gjort opprør mot sine forfedre.
Tenk eurodance lik Chers «Believe», Britneys «Blackout» og på samme sti som Uffies «Pop The Glock».
Derfor overrasket platen «Crash» (2022), ved å være mer ansiktsløs enn sine forgjengere. Gøy, men som en plate som genuint ønsket å være til salgs, heller enn et rebelsk blikk på pop som produkt - noe «Brat» er.
Alle blikk, denne vei
«Girl», står det skrevet over gulvet på scenen, som ellers har en omfattende, men strøken lysrigg.
Charli XCX kommer struttende ut til torsdagspublikummet på Øya, mutters alene. Det er ingen band her, dette er en konsert på albumets og sjangerens premisser.
Konserten åpner med den boppete elektropop-låten «360», førstemann ut på «Brat». «I'm your favourite reference, baby», kan tydes blant brølet fra publikum. Så går det over i aggressiv EDM på «Von Dutch».
Hun løper ned langs barrikadene, til publikum, med øynene festet godt i kameraet som sender til storskjermene. Hun flørter med det, før hun slår det vekk.
Det er som om låtene i seg selv har sniffet en linje med sin overdrevne selvtillit. Charli XCX er ikke en it-jente i kraft av låtene, låtene er it-låter i kraft av henne.
Etter litt hast, pust og pes på «Club Classics» får hun danset og pushet livet av seg over scenegulvet på «Unlock it», samtidig som vokalen, og all den autotunen det innebærer, får skinne.
Ikke bare styrker autotunen den futuristiske følelsen i musikken, men måten den nekter å menneskeliggjøre stemmen gjør bombastiske øyeblikk enda mer svulstige, som på «365».
Og sårbare øyeblikk, som på «I Might Say Something Stupid» og «Party 4 You», får en merkverdig kontrast. Pop-figurinnen som må bære alles blikk på sine skuldre, maskinen, får følelser.
Hun er festens midtpunkt, med et umettelig eksponeringsbehov.
Opp med telefonen
Heller enn å sky vekk fra dem, figurerer flere av remiks-versjonene av «Brat»-låtene i settet. På «Girl, So Confusing» spilles stemmen til Lorde av, mens hovedpersonen bruker tiden til å danse og kommandere kameraene.
På «Guess» blir det litt mindre stuerent. Mens Billie Eilish sitt bidrag høres, spytter Charli XCX på scenegulvet og sleiker det.
Men det fremstår ikke som billig eller ut av nødvendighet.
Her unnskyldes ingen av de elementene ved en konsert som har blitt mer og mer definerende for underholdere i den digitale tidsalderen. Autotune, skjermer og telefoner har alle en sentral plass i sceneshowet.
Under den såre «I Might Say Something Stupid» ber hun til og med publikum løfte telefonene opp, heller enn å legge dem vekk.
Som konsert er det få kompromisser. Et lite utrop til godt drikkevann og kaffe i Oslo, og en håndsrekning med den eldre avslutningslåten «I Love It», er blant de få avbrekkene hun gir.
Utenom det, kjører Charli et løp der man skal hoppe, beundre og feste med verdens mest profilerte festjente. Det inviterer til en flokkmentalitet som holder driv i konsertens drøye time.
Tilgi meg, fader
Sommeren i fjor var «Brat» sin sommer. Mediedekningen og mottakelsen av platen var enorm. Utover de utallige artiklene skrevet, høres ekkoet langt inn i 2025.
Artister som Demi Lovato med sin «Fast», Selena Gomez med «Bluest flame» og Addison Rey med «New York» har spilt på de samme tangentene.
De har kastet seg inn i umiskjennelig elektronika a la hyperpop. Ingen har vel patent på det, men Charli og hennes «Brat» er som moderskipet. Charli har limt seg fast til konseptet. Hedonistisk og uoppnåelig til det ekstreme, men også sårbar.
På Øya inngår hun ingen kompromisser. Enten er du med eller så er du utenfor. Alene på scenen og full av faen, blir den som hennes skriftestol, og publikum hennes skriftefar – ikke-dømmende og fulle av tilgivelse.
Publisert 08.08.2025, kl. 02.10
English (US) ·