Fra terror til taushet

2 hours ago 4

Natt til søndag skjedde det igjen. Det som har skjedd gang på gang. For mange ganger, til å være et lite land som Norge.

En person er drept – drapsmannen har sagt til politiet at drapet var politisk motivert. I avhør har han gitt uttrykk for høyreekstreme meninger.

«Hva kan du fortelle om offeret», spurte VG på politiets pressekonferanse, etter drapet som skjedde på en barnevernsinstitusjon på Kampen i Oslo natt til søndag.

«Hun var muslim», sa politiets pressetalsmann.

Det var et poeng. Ikke hvilket land hun hadde innvandret fra, men hvilken religion hun hadde.

Hun het Tamima Nibras Juhar. Hun ble 34 år.

Siktelsen er utvidet, den 18 år gamle drapsmannen er siktet for en terrorhandling. Politiet mener at han hadde en intensjon om å skade flere.

Ifølge TV 2s opplysninger lo den terrorsiktede da han ble pågrepet. Og sa at han hadde planer om et angrep mot en moské.

«Han hadde til hensikt å skape frykt i en del av befolkningen», sa politiet.

Det er den muslimske delen av befolkningen han antagelig ville terrorisere.

Politiet understreket at hensikt er tilstrekkelig for å sikte ham for terrorhandling. Det er ikke avgjørende at handlingen faktisk skaper frykt.

Til det er det å si følgende:

Det er skapt frykt.

Den frykten forlot oss aldri etter 22. juli 2011.

Den ble forsterket for norske muslimer 10. august 2019 da Philip Manshaus, den gang 21 år, først drepte sin kinesiskfødte adoptivsøster med skudd. Deretter kjørte han til Al-Noor-moskeen i Bærum og begynte skyte.

Og nå igjen.

Drapet på Tamima er et slag i magen, en retraumatisering.

En følelse av å være fritt vilt på en dag som denne.

Norske muslimer er ikke fritt vilt, selv med de terrorangrepene vi har hatt. Men at vi er mer sårbare, kan det ikke lenger være tvil om.

Det har vært tre terrorangrep i Norge de siste årene. To av terroristene var motivert av rasisme, muslimhat og høyreekstremisme. Den siste, islamisten Matapour, var motivert av homohat.

Muslimer er kanskje ikke fritt vilt for terror og vold.

Men muslimer og synlige minoriteter er fritt vilt for verbale angrep. Det oppleves i alle fall slik for svært mange muslimer.

Det som en gang hørte ytterkantene til strømmer nå fritt i sosiale medier og i kommentarfelt. Dette må vi tåle, sies det.

Muslimene gjør det, vi tåler det jo.

Men så skjer det som skjedde natt til søndag.

Og da rakner det. Frykten er lammende.

Det er terrorens hovedmål, og det er nådd.

Med frykt kommer taushet.

Da politiet fortalte om 18-åringens motiv søndag kveld var jeg på besøk hos noen muslimske venner.

Det var ikke sinte rop, ingen kampvilje å spore. Bare sorg.

Vi sørget over livet som hadde gått tapt. Men også over den tapte tryggheten. Den vi vokste opp med som barn av muslimske innvandrere på 90-tallet.

Vi var mange som var tøffe i replikkene den gang. Vi var mange som var skarpe med pennen, vi gikk inn i debatter med stor selvsikkerhet.

Vi følte oss urettferdig behandlet, diskriminert, utsatt for rasisme – men fulle av håp.

Den gang var vi ikke skremt, ikke på måten mange er nå.

Snarere kampvillige etter det som omtales som det første rasistisk motiverte drapet. Det var i 1989.

29 år gamle Ali Ghazanfar Shah og kompisen Nawaz Mohammed fra Pakistan ble drept på åpen gate i Oslo.

Folk som samlet seg rundt dem ropte «kill them, kill them» til gjerningsmannen.

Mange av forkjemperne og debattantene lot seg ikke stoppe.

Selv ikke etter at Benjamin Hermansen ble drept på Holmlia i Oslo ene og alene fordi han var mørkhudet. Eller da Arve Beheim Karlsen ble jaget ut i en elv og døde.

Men disse terrorangrepene rettet mot muslimer, eller de som støtter muslimer, de treffer annerledes.

De treffer hardere.

Jeg vet ikke hva og hvem som radikaliserte den terrorsiktede 18-åringen. Om han er strafferettslig tilregnelig, eller ikke.

Det jeg vet er at det i dag er mange norske muslimer som vurderer å ikke lese fredagsbønnen i moskeen kommende fredag.

At det er de som kvier seg for å uttrykke seg. Om det er overfor kolleger, venner eller i offentligheten.

Mange muslimer er skremt til taushet.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article