Gal manns verk

Et spørsmål og en spekulasjon:

Spørsmålet: Er det noen som tenker på og/eller snakker om James Camerons «Avatar»-epos mellom filmene og markedsføringskampanjene opp mot disse?

Ingen jeg kjenner, det skal være sikkert. Men noen i det hele tatt? Mitt aldeles ikke-empiriske inntrykk er dette: I forsvinnende liten grad. Vi er ikke opptatt en teknologien bak dem en gang. 3D-filmen er så god som død.

Spekulasjonen: En gang for et par tiår tilbake må James Cameron ha inntatt et eller annet «bevissthetsutvidende» stoff, typ ayahuasca (veldig populært blant kreative, søkkrike typer, har jeg lest). Sikkert trygt guidet av en eller annen godt betalt tripadvisor.

I løpet av denne reisen innover i seg selv er det min teori at Cameron ble så ett med naturen, så til de grader på fornavn med Moder Jord, at han i ettertid bestemte seg for å bruke den siste delen av karrieren sin til å lage disse (til nå) tre filmene: «Avatar» (2009), «Avatar: The Way of Water» (2022) og «Avatar: Fire and Ash».

SOM ET PROGROCKCOVER I LEVENDE LIVE: Scene fra «Avatar: Fire and Ash». Foto: 20th Century Studios / Disney

Som ikke er noe så flottenfeiersk eller kryptisk som en allegori over menneskets fremferd på kloden, eller vice versa. Men så rene, enkle ord for penga som det er mulig å få til ti tusen fantasillioner.

«Avatar»-filmene er tidenes dyreste kulturproduksjoner om økologi. Om at vi bør behandle naturen skikkelig. Om at dyr er snille, at ondskap er forbeholdt mennesker, at naturen inneholder alt som skal til for å helbrede oss fra hva det enn er som feiler oss og at krig er forferdelig.

Tankekorset, for de som holder seg med slike, er selvfølgelig at filmene er fulle av vold og krig. Cameron, en av tidenes beste action-regissører, kan jo ikke ikke gi folk det de betaler for.

«Avatar: Fire and Ash» er også den full av til dels voldsomme actionscener (ikke minst med tanke på den anbefalte aldersgrensen: 12). Ja, jeg overdriver ikke når jeg sier at voldsutgytelsene er det absolutt mest sentrale i den, og at den økofilosofiske overbygningen er like banal som i de to foregående filmene.

MIN MOR, NA’VI-EN: Zoe Saldaña i «Avatar: Fire and Ash». Foto: 20th Century Studios / Disney

Jeg kan ikke tenke meg at noen i hele verden trenger meg for å gjøre rede for «handlingen». Det vil si: Transportetappene mellom de store slagene. Men OK, for å ta det mest basale:

Det tidligere mennesket Jake (Sam Worthington), hans Neyitri (Zoe Saldaña), en vaskeekte na’vi (urbefolkning i denne historien) og deres flokk av kjødelige og adopterte barn, lever sine dager i relativ fred og fordragelighet på Pandora, slik de pleier å gjøre i begynnelsen av disse filmene.

Farene er imidlertid alltid rett rundt hjørnet. Jake blir fremdeles jaktet på av Quaritch (Stephen Lang), en representant for himmelfolket (les: de jordiske menneskene) som ønsker å annektere den paradisiske planeten.

BLUE MEANIE: Stephen Lang i «Avatar: Fire and Ash». Foto: 20th Century Studios / Disney

Utfordringen for himmelfolkene har vært denne: De får ikke puste på Pandora, uten hjelp av batteridrevne (!) ansiktsmasker. Oksygenet – eller hva det nå er – er som gift for dem.

Nå er det imidlertid ting som tyder på at denne gåten er løst, idet Jake og Neyitris adopterte sønn Spider (Jack Champion), ved hjelp av sin søster Kiri (Sigourney Weaver), synes å ha funnet den rette medisinen.

Dette betyr at himmefolkets jakt på na’vi-ene intensiveres. I denne får de hjelp av det mystiske røverpakket askefolket: En gjeng riktig så gufne heksedoktor-typer som ledes av den drit skumle (og, om sant skal sies, drit sexy) Varang (Oona Chaplin).

FEMME FATALE: Oona Chaplin i «Avatar: Fire and Ash». Foto: 20th Century Studios / Disney

Så mye mer er det ikke. Bortsett fra at klimakset blir et slag mellom det nyeste nye innen moderne militærteknologi og na’vier, som ikke har annet å forsvare seg med enn pil og bue, de enorme hvalene tulkunene og Allmoderen Eywas eventuelle beskyttelse.

Camerons con amore-prosjekt føles i lange strekk privat. Den visuelle opplevelsen er gispende flott, men preget av at de mest spektakulære naturscenene er innspilt innendørs, på et hermetisk lukket filmsett.

Som fortelling står ikke filmen til så mye mer enn et slapt terningkast tre. Som LSD-tripp betraktet snakker vi om en soleklar firer.

ANNERLEDES ER DET: Scene fra «Avatar: Fire and Ash». Foto: 20th Century Studios / Disney

Skulle jeg ønske at Cameron brukte sin alders høst og store talent til noe annet, mer substansielt og vesentlig enn disse filmene? Ja, det skulle jeg.

Samtidig må jeg si at jeg har respekt for at han velger å bruke kreftene sine på denne godartede galskapen som betyr så mye for ham.

Tre timer og 15 minutter i dette psykedeliske, overdådige selskapet er mye. Man sjangler ut av salen når opplevelsen er over. Tenker at det var jo var annerledes, i og for seg. Men også at det i bunn og grunn er helt greit at det sannsynligvis er tre-fire år til neste gang.