– Han er «fyllekongen»

Se for deg en full person.

Sjangler hun?
Har han slørete blikk?
Snøvler, hoier og vingler?

Det er i hvert fall noe som ikke stemmer.

Vi ser det med én gang hvis noen prøver å fake full – uten å få det til.

Hva er det som gjør at andre klarer å spille troverdig beruset når de selv er klinke edru?

Fire pils før jobb?

Skuespillerlegende Helge Jordal har sagt at han brukte flere år på å lære seg å spille full.

– Alt ligger i tyngdepunktet, at du kan flytte det dit du vil.

Den danske skuespilleren Mads Mikkelsen har kalt det risky å spille så full som han og kollegene gjorde i filmen «Et glass til». Før innspillingen studerte de drita russere på YouTube.

Kristoffer Joner har en annen strategi.

– Rusa personer er ofte blanke i øynene, sier han.

Før pleide Joner å stikke fingeren i halsen og brekke seg for å få samme effekt. Nå bruker han gjerne øyedråper.

Men i stedet for alt dette forarbeidet – her er et ydmykt forslag: Hva med å bare drikke på ordentlig? Skyfle innpå noen drinker før man går inn i scenen, troverdig tipsy.

– Nei, sier skuespiller Laila Goody. – Da ville man blitt helt frakobla. Det går ikke.

Ok. Det er for tidlig å skåle. Men la oss dykke ned i dette!

«Hvem vil vel ikke på nachspiel med Laila Goody?»

Høsten 2024 spilte Laila Goody i «Hvem er redd for Virginia Woolf?» på Nationaltheatret, en prestasjon som fikk NRKs anmelder til å kalle henne nachspieldronninga.

Karakteren hennes Martha, samt resten av fyllekalaset, drikker, drikker og drikker i nesten tre timer.

– Vi kan godt snakke om det, sier Laila selv. – Men hør med Ingar Helge Gimle også, han er briljant. Han er forresten naboen min òg, la oss møtes et sted i nærheten?

For å si det slik: Det er ikke første gang navnet til Gimle dukker opp i denne sammenhengen.

– Du må snakke med ham, sier flere skuespillere. – Når han spiller dritings, ser det helt ekte ut.

– Ja, han er jo fyllekongen! sier folk med filmpeil.

Og sånn har det seg at naboene og skuespillerne Laila Goody og Ingar Helge Gimle blir med på en edru fylleprat på kafé en isete tirsdag i januar.

Hvordan er det de jobber når de spiller beruset?

Den sumpete skoleveien

Ingar Helge Gimle ankommer først. På brodder.

– Sånn har det blitt, sukker han.

Apropos føret; Ingar har vært ute en og annen vinternatt før, i hvert fall på jobb. «Absolutt blåmandag», «En helt vanlig dag på jobben» og teateroppsetningen av «Et glass til» er noen av titlene på CV-en hans.

Grunnen til at 68-åringen har blitt så god til å tolke fordrukne skjebner er – ifølge ham selv – røffe oppvekstvilkår.

– Jeg er fra Torshov, vet du.

Et område av Oslo som på den tida var preget av den utbredte kombinasjonen fattigdom og høy flaskeføring. Ja, «hele bydelen lå døddrukken», minnes skuespilleren.

Bedre ble det ikke da Vinmonopolet åpnet i nabolaget. Tvert om. Da lille Ingar gikk til skolen om morgenen, ble han hilset av staute karer med brylkjemmet hår.

– Ha en flott dag, Ingar! ropte de.

Men etter skolen var de samme gutta helt annerledes. De snakket rart, luktet rart og klarte knapt å holde balansen. Mens Ingar hadde brukt dagen på skjønnskrift og gangetabell, hadde de drukket sprit. Nå sto de atter i polkø med håp om å få kjøpe en flaske til. Men først måtte de forbi dørvakta.

Ingar begynte å studere dem.

– De var så trege i bevegelsene og greide ikke å holde blikkontakt. Men det jeg la aller mest merke til, var at de brukte alle kreftene på å late som om de ikke var fulle. Dét tror jeg var nøkkelen min til å imitere det fysiske.

Nei, jeg har ikke drukket

Ingar Helge Gimle oppdaget det tidlig.

Fulle folk har for vane å begå en tabbe.
De gjør alt de kan for å virke edru.
Uten å klare det.

Laila Goody har sett det samme. Det ligger noe der. Men ved kafébordet ser hun nå også en forbløffende forvandling.

For Ingar har blitt litt pussa. Det virker i hvert fall sånn. Med et knips er blikket hans blankt og ufokusert, bevegelsene henger litt etter, noe er off.

– Haha! ler Laila. – Den fylliken som du bare kan dra opp av hatten, det er veldig fascinerende, altså.

Det er det virkelig. Nesten helt utrolig, faktisk.

Ingar reiser seg og demonstrerer.

– Se her: En full mann vil alltid prøve å motvirke alt. Hvis beinet svinger til venstre når han går, prøver han automatisk å gjenopprette balansen ved å bikke det til høyre. Det er mitt tips, altså. Rett opp når du er i ubalanse. Prøv å samle deg. Og nå kan du rope på meg.

– Ingar?

Det går akkurat litt for lang tid før han svarer.

– Jah.

Nå høres han full ut også.

– Jeg, nei! Jeg har ikhke drukket. Jeg hhar bare tatt t-to ... TO ØL. HAR JEG DRUKKET.

Ingar forklarer videre:

– Fulle folk prøver også å rette opp i snøvlinga si ved å overkompensere og i stedet snakke, og gjerne forklare, høyt og tydelig. Hvis de er overtydelige, tror de at de virker normale. Det er dét de prøver på, helt til de til slutt gir opp, da. Og sovner i en stol.

– Ikke sant! sier Laila.

– Men dette er jo bare fakter, sier Ingar. – Hvis du forsøker å være edru, er det ikke vanskelig å virke full. Alle ser det med én gang.

Det store spørsmålet

Kanskje er det her det ofte skjærer seg når amatører skal spille beruset. De velter over bord og stoler og laller ukontrollert.

– Ja, det er klisjeen, sier Miriam Sogn, skuespiller og lektor ved Teaterhøgskolen.

– Men la oss si at du hadde gått på jobb med promille: Du ville ha konsentrert deg om å virke helt normal sånn at kollegene dine ikke skulle merke det.

Nettopp derfor ville du likevel blitt dagens lunsjtema.

Men det fysiske er nå én ting.

– Det aller viktigste er omstendighetene og hva som skal fortelles gjennom karakteren, sier Sogn. – Er dette en person som er vant til å drikke, eller er det for første gang? Sitter hen alene og drikker, eller er det fest?

Det hele koker ned til ett spørsmål: Hvorfor drikker personen?

Innsiden ut

Akkurat dette lurte Laila Goody og Ingar Helge Gimle også på da de spilte i hver sin oppsetning av «Hvem er redd for Virginia Woolf?».

Laila – som ellers gjerne kan kose seg med et glass vin – holdt seg unna alkohol under hele spilleperioden.

– Det var en krevende forestilling med en enorm tekstmengde. Jeg måtte være påkobla – ikke trøtt i hodet.

Ingar gjorde stikk motsatt. I hvert fall ved én anledning: På en prøve før premieren bestemte han og kollegene seg for å drikke like mye som rollefigurene, bare for å få en følelse av hvordan det var. Det ble katastrofe.

– Vi glemte replikker og hvor vi skulle stå og gå, forteller han. – Etter hvert ga vi fullstendig faen. Nei, det var elendig skuespill.

Skuespillere må være skjerpa. De skal dikte seg inn i livet til en karakter. I dette gravearbeidet trenger de å finne ut hvorfor folk gjør som de gjør.

Da Laila skulle spille i fyllekavalkaden på Nationaltheatret, spurte hun altså seg selv: Hvorfor drikker Martha? Hvilke følelser er det hun baler med?

– For meg er hun en voldsom urkraft som ikke har oppnådd noe av det hun ville. Hun har ikke fått til å bli mor, og hun har ikke blitt akademiker. Mannen har sviktet henne. Jeg fant ut at hun drikker på en enorm sorg og tomhet. Det er dét som er interessant.

Folk som drikker mye, prøver ofte å døyve noe. Alt det uforløste i menneskets mørke er gode motivasjoner for å flykte unna i rus.

– Å drikke på skam og sorg er så vanlig, sier Laila. – Som skuespiller er det spennende å forske i, for vi jobber jo hele tida med undertekst. Hva er det karakterene ikke forteller, og hvilken strategi bruker de for å holde ting skjult?

Det såre punktet

I 2010 spilte Ingar Helge Gimle rollen som Sven O. Høiby i filmen «En helt vanlig dag på jobben».

Høiby var kronprinsesse Mette-Marits far og skapte – mildt sagt – en del kludder for kongehuset fordi han samarbeidet tett med ukebladet Se og Hør, solgte dem historier om datteren og ble selv en slags riksklovn.

Det er også en kjent sak at mannen var hard på flaska.

Filmrollen ga Ingar en sterkt fortjent Amandapris, men veien dit var ikke bare-bare. Å spille en alkoholisert mann kunne han, i fysisk forstand. Men: Hvorfor drakk Sven O. så mye?

– Jeg måtte finne det såre punktet hans, sier Ingar.

Skuespilleren gikk inn i seg selv: I likhet med rollefiguren hadde også han en datter fra et tidligere ekteskap. Han forestilte seg hvordan det ville vært dersom datteren ikke ønsket å ha noe med ham å gjøre.

– Jeg aner jo ikke om Sven O. hadde det sånn. Men for meg var det en god motivasjon for å tolke ham. Jeg valgte å tenke at det han egentlig hadde aller mest lyst til, var å være sammen med barnet sitt. At hun skjøv ham fra seg i stedet, holdt ham utenfor, og det gjorde ham dypt ulykkelig.

Laila nikker.

– For da drakk han jo på en enorm lengsel, ikke sant? Og ensomhet.

Tilbake på skoleveien

Det er altså det indre som teller – i hvert fall for skuespillere. Har de dette på plass, kommer det ytre gjerne av seg selv.

Om de lykkes med innsiden, sniker den seg inn hos oss seere også. Noen ganger føles det nesten som om vi kjenner karakteren.

Da Laila Goody spilte den den rett ut trollete rektoren Torill i TV-serien «ZombieLars», opplevde hun å bli stoppet på gata av barn som var sinte på henne.

En dag kom en liten gutt bort til henne og utbrøt:

– Hvorfor er du så slem, egentlig? Er det fordi du er redd, eller?

Ja. Torill var faktisk livredd for at hennes sanne jeg skulle bli oppdaget. Å være kjip og skremmende ble hennes skalkeskjul.

Dette forsto den lille gutten.

Akkurat som sju år gamle Ingar Helge Gimle forsto litt av hvert, på skoleveien som vrimlet av sjanglende fyllefanter.

– Jeg skjønte at livene til disse folka var så dårlige at de ville vekk, sier han.

Men aldri så galt at det ikke er godt for noe.
For han lærte i hvert fall noen triks.

I dette lyddramaet er skuespiller Terje Ranes dritgod som dritings: