Hun har gjort over 1000 obduksjoner: – Alt som minner litt om mitt eget liv er ekstra tøft

Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.

Rettsmedisiner Ida Kathrine Gravensteen jobber med virkelighetens krimgåter, på oppdrag for politiet og rettsvesenet.

Rettsmedisiner Ida Kathrine Gravensteen har gjort over tusen obduksjoner. Forskeren er opptatt av å formidle hvordan vi må forholde oss til døden i et moderne samfunn. (Foto: Julie Nybakk Kvaal / UiO)

– Det er noen brutale drapssaker som jeg husker veldig godt. Det er noe utrolig brutalt i det at noen har frarøvet en annen person livet. Og du vet at det har vært smerte og redsel kanskje, og lidelse. Det berører oss alltid, sier Ida Kathrine Gravensteen.

Hun er rettsmedisiner og forsker. 

Gravensteen har gjort over 1000 obduksjoner, men det er fortsatt noen saker som gjør ekstra sterkt inntrykk.

– Alt som minner litt om mitt eget liv er ekstra tøft. Hvis det er en eldre dame på obduksjonssalen som minner om moren min. Eller hvis det er noen barn på alder med mine egne barn, forteller hun.

– Da må jeg svelge en ekstra gang, for å si det sånn.

Gravensteen jobber ved Institutt for klinisk medisin ved Universitetet i Oslo, og ved Seksjon for rettspatologi og klinisk rettsmedisin ved Oslo universitetssykehus.

Uventede dødsfall kan skjule et drap

Som rettsmedisiner gjør hun obduksjoner av døde mennesker og undersøkelser av levende mennesker. Jobben hennes er å dokumentere skader og ytre påvirkning på kroppene, på oppdrag for politiet og rettsvesenet.

– Rettsmedisin betyr jo egentlig all anvendelse av medisinsk kunnskap i rettens tjeneste, forklarer Gravensteen.

Veldig mange lik som kommer til henne, er personer som har dødd plutselig og uventet.

Det er mistenkte drap. Det er dødsfall uten en kjent årsak. Men også selvmord og ulykker havner på hennes bord.

– Når barn dør brått og uventet, når noen dør i fengsel eller når et dødsfall kan skyldes svikt i helsehjelp, da blir de som regel sendt til rettsmedisinsk obduksjon. Det er fordi det faktisk kan skjule seg et drap, forteller hun.

– Et viktig samfunnsoppdrag

Det er politiet som bestemmer hvem som skal undersøkes. Hvilke dødsfall som skal sendes til rettsmedisinerne. Det gjelder også hvis identiteten er ukjent.

– Det handler om å snu alle steiner og oppdage det vi trenger å oppdage i en moderne rettsstat, sier hun.

Hun poengterer at rettsmedisinere jobber for de svakeste. De som ikke har en stemme.

– Jeg føler at vi taler deres sak, selv om det først og fremst kommer samfunnet og de levende til gode. Det er et viktig samfunnsoppdrag vi har, påpeker hun.

– Jeg var ikke forberedt på luktene og lydene

Hun husker godt første gangen hun var med på en obduksjon. Sammen med medstudenter skulle hun undersøke en avdød person. Anatomi hadde hun lært om på disseksjonssalene på studiet, men dette var likevel noe helt spesielt.

– Vi er jo veldig forberedt på synsinntrykkene, men ikke luktinntrykkene. Og dette var en som hadde ligget litt også, så det luktet faktisk litt. Det husker jeg at jeg reagerte på, erindrer hun.

I en obduksjon skal legene også komme gjennom bein. Da bruker de verktøy. Lydene i obduksjonen overrasket henne.

– De lydene det lager når kroppen åpnes opp, det tror jeg ikke de fleste tenker over før de er der, sier hun, og legger til:

– Så det er noe jeg pleier å si til de som er på obduksjonssalen første gang: Du kommer til å se det du forventer at du skal se. Men du har ikke tenkt på at det også lukter, og det lager lyd.

Engasjerte forelesere skapte interesse for rettsmedisin

Nysgjerrigheten for hvordan ting henger sammen har vært med henne helt fra barndommen. Som ung jente fanget hun insekter og undersøkte magen på fisker. En stund var både detektivhistorier og politisaker det hun var mest opptatt av.

– Jeg har alltid vært veldig nysgjerrig og engasjert, sier hun.

På videregående ble hun veldig interessert i biologi og psykologi, og valgte medisinstudiet. At hun valgte rettsmedisin som retning var takket være engasjerte forelesere.

– Det var på medisinstudiet at jeg syntes at faget rettsmedisin var utrolig spennende. Vi hadde veldig engasjerte og smittende forelesere som åpenbart brant for fagfeltet. Det har jo faktisk en del å si, sier Gravensteen.

Hun forsøker å ta det med seg når hun selv underviser medisinstudenter i rettsmedisin.

– Foreleserens engasjement er en ganske stor faktor når det gjelder utbyttet av undervisningen, påpeker hun.

Fortellinger fra obduksjonssalen: Hun vil normalisere samtaler om døden

Gravensteen er glødende opptatt av formidling. Gjennom sosiale medier jobber hun for å normalisere samtaler om døden. Hva det er rettsmedisinere egentlig gjør.

– Jeg tenker at jo mer folk vet, og nytteverdien av det, jo større blir oppslutningen om faget, sier hun.

I år har hun også gitt ut en populærvitenskapelig bok med tittelen «Hva vi levende kan lære av de døde: Fortellinger fra obduksjonssalen». Mye av motivasjonen bak boken var å løfte frem faget.

– Vi er på en måte et fagfelt som er litt på siden av tradisjonell medisin. Vi driver jo ikke med livreddende behandling. Så jeg føler at vi er litt sånn underdogs. 

Ikke bare rettsmedisinere, men også obduksjonsteknikere og alle som jobber med de døde, utdyper hun.

– Boken handler om det. Om hvordan vi faktisk rent konkret og fysisk må forholde oss til døden i et moderne samfunn, sier hun.

Ønsker at rettsmedisin skal bli en egen legespesialitet

Gravensteen har tidligere vært ute i mediene og sagt at «Norge er et rettsmedisinsk u-land». Ifølge henne er faget rettsmedisin et lite prioritert felt i helsevesenet. Det gjør også noe med rekrutteringen til faget.

– I nærmere 30 år har rettsmedisinere jobbet for at også vårt fag skal bli en medisinsk spesialitet. Vi har ikke i det i Norge. Men det har de i alle land vi liker å sammenligne oss med, forteller hun.

Hun påpeker også at det i Norge ikke finnes noen overordnet styring og organisering av de rettsmedisinske tjenestene.

– Det er både visuelt, praktisk og analytisk arbeid

– Folk får ikke det samme rettsmedisinske tilbudet i Innlandet, som de får i Oslo, eller i Midt-Norge, for den saks skyld. Vi har ikke noe vaktordning eller beredskapsordning for rettsmedisinere i Norge. Det er ganske mangelfullt, og det går på rettssikkerheten løs, sier Gravensteen.

Hun håper flere medisinstudenter vil bli rettsmedisinere. Er det noen spesielle egenskaper man trenger?

– Jeg tror ikke du trenger å være spesielt robust. Men jeg tror du må være litt analytisk anlagt. Glad i å beskrive og observere. Du får brukt alle egenskapene dine og kunnskapene dine. Det er både visuelt, praktisk og analytisk arbeid som vi gjør. Både kirurgi og indremedisin og alt i én pakke, sier rettsmedisineren.

Du kan lytte til episoden på Spotify, Apple podcasts, på UiOs egne sider eller her: