Hvorfor så hårsårt?

2 months ago 15

Sverige 4. Norge 0. Langrennsjentene må tåle en frisk debatt om valg som blir tatt.

Onsdag 5. mars kl. 21:35

Det er ikke første gang det er noe hårsårt over hvordan kritiske spørsmål blir håndtert av deler av langrennsmiljøet på kvinnesiden. Men akkurat som det er naturlig å skinne i solen når du lykkes, er oppvask etter en nedtur en del av gamet.

Derfor er det ikke rart at TV 2-eksperten Petter Skinstad problematiserte laguttaket etter en fullstendig fiasko på lagsprinten.

På blytungt føre var det ikke kapasitet nok i Lotta Udnes Weng og Kristine Stavås Skistad.

Burde mer motorkraft vært prioritert?

Én ting er at fire av fire kvinnegull i langrenn har havnet hos erkerivalen i VM. Men det var noe med måten Norge ble utklasset på, som gir all grunn til å sperre øynene opp.

Vi får jo aldri fasit på om Norge hadde gjort det bedre med et annet mannskap. Likevel er det umulig å ikke undres når vi blir slått av USA, Sveits, Finland, Italia og Tyskland - uten at de valgte norske løperne er i nærheten engang. Det er helsvart.

Derfor blir reaksjonen fra Udnes Wengog Stavås Skistad snodig når de angriper Skinstad, i stedet for å ta inn at det er helt legitime poenger han kommer med.

Dette må de tåle.

Det er alltid enklere å være etterpåklok enn å ta valg før noe skal skje. Men med de forholdene det var i Granåsen, og de var jo godt varslet, så er det både viktig og riktig å drøfte om Norge burde prioritert annerledes på startstreken. Her kompliseres bildet av at Heidi Weng angivelig ikke ville gå, men det fantes alternativer..

Lagsprint er en nøtt av en øvelse, som krever både fysisk kapasitet og høy maksfart. På herresiden er Norge så heldige å ha «en løper som er fus i alt», men på kvinnesiden er bildet mer sammensatt. Uavhengig av om Skinstad har rett eller ei i kritikken, er temaet relevant å ta opp

Det er bare å tenke på hvordan totalen hadde sett ut her i Trondheim dersom ikke Therese Johaug hadde gitt karrieren en ørliten ekstraomgang.

Hvis du i tillegg tar med i kabalen at både hun, Heidi Weng og Astrid Øyre Slind er på tampen av karrierene sine, bør det bekymre at Norge risikerer å sakke betydelig mer akterut vis-a-vis svenskene fremover.

Å påpeke slikt er ikke å tråkke på skigleden, det er en naturlig del av et levende ordskifte om nasjonalsporten vår.

For verdensmesterskapet som sådan er det bare fint at det spilles andre nasjonalsanger enn «Ja, vi elsker». Men i det norske langrennsmiljøet må det svi at svenskene har fått et såpass overtak på oss blant kvinnene.

Maja Dahlqvist og Jonna Sundling hadde stålkontroll på lagsprinten i Trondheim.

I Planica for to år siden ble resultatene langt bedre enn langrennseksperter hadde spådd på forhånd, noe miljøet ikke gikk glipp av noen muligheter til å påpeke.

Den gangen var hoveringen dem vel unt, men nå begynner bildet å bli ganske tydelig om hvor mye terreng som er tapt.

Johaug har reddet mye av sesongen, og fortsatt har vi gullsjanser både på stafetten og i veteranens karriereavslutning med livets første femmil.

Men vi kan også fort stå igjen med seks svenske gull på like mange forsøk. Det er ingen behagelig tanke i verdens fremste skinasjon.